STRATEGISK: Før regjeringsskiftet sa Høyres Linda Hofstad Helleland det klarest: «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake.» Det handlet om jernbanereformen, men blir virkelig med TISA, mener artikkelforfatterne. Foto: NTB Scanpix
STRATEGISK: Før regjeringsskiftet sa Høyres Linda Hofstad Helleland det klarest: «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake.» Det handlet om jernbanereformen, men blir virkelig med TISA, mener artikkelforfatterne. Foto: NTB ScanpixVis mer

Høyrepolitikk for all framtid

Vi har ennå muligheten til å omgjøre dårlige politiske beslutninger. Det kan TISA sette en stopper for.

Meninger

Konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester har vært et viktig tema i valgkampen i mange kommuner. Nye politiske flertall i både Oslo og Bergen har varslet at de ønsker å ta sykehjem og andre omsorgstjenester tilbake i kommunal drift, etter dårlige erfaringer med kommersielle aktører.

Samtidig som denne debatten har foregått på demokratisk vis i kommunene, for åpen scene i valgkampen, foregår det nemlig viktige prosesser bak kulissene - som kan få enda større betydning. Siden 2013 har den norske regjeringen deltatt i forhandlinger om TISA, sammen med EU, USA og 21 andre land. Målet med forhandlingene er å bli enige om et sett med regler for handel med tjenester på tvers av landegrensene, som skal gjøre det lettere for selskaper å selge tjenester i andre TISA-land. Tjenester kan beskrives som «alt du ikke kan slippe på foten din». I motsetning til vanlige varer, som enkelt kan fraktes over store avstander, handler tjenester i større grad om kontakt mellom mennesker, eksempelvis innen helse- og omsorgsområdet.

Avtalen ligger an til å sikre at utviklingen bare kan gå en vei: i retning mer avregulering av tjenestesektoren. Hovedårsaken til det, er den såkalte skralle-klausulen, som har fått navn fra pipenøkkel-håndtaket som bare kan skrus en vei. På samme måte tillater skralle-klausulen bare framtidige endringer av politikken som fører til avregulering av tjenester. Og har man først innført endringer som går den veien, blir det nærmest umulig å reversere disse endringene senere, selv om vi ved valg stemmer inn et nytt politisk flertall som ønsker det.

Det eneste regjeringen har offentliggjort fra de hemmelige forhandlingene er åpningstilbudet fra 2013, som den rødgrønne regjeringen utformet i sin tid. I tilbudet ber regjeringen om at avtalen ikke skal gjelde for blant annet sykehustjenester, grunnskole- og videregående utdanning og sosiale velferdstjenester i Norge. Dette snakkes det ofte høyt om, både av regjeringen og Arbeiderpartiet.

Det som sjelden snakkes høyt om, er at blant de tjenesteområdene som er forpliktet til avtalen finner vi både høyere utdanning og helsetjenester som konsultasjoner innen barnemedisin, gynekologi, nevrologi og psykiatri, og ulike medisinske behandlinger som dialyse, cellegift og strålebehandling. Regjeringen har også tilbudt å binde tjenester relatert til fødsler, sykepleiertjenester og ambulansetjenester til avtalen. Det både regjeringen og våre folkevalgte på Stortinget bør svare på, er hvorfor de vil at disse tjenesteområdene skal styres av TISA-avtalen framfor av demokratiske beslutninger. Hvorfor har de ikke bedt om et generelt unntak for utdanning og helsetjenester?

Når det gjelder helsetjenestene regjeringen har forpliktet til avtalen, er det naturlig å se dette i sammenheng med regjeringens ordning med såkalt fritt behandlingsvalg. Fritt behandlingsvalg går ut på at pasienten selv velger hvor man skal få medisinsk behandling, mens det offentlige betaler. Ordningen vil dermed gi kommersielle helseaktører lettere tilgang til offentlige helsekroner. Skulle det vise seg at ordningen har uheldige konsekvenser, for eksempel i form av å tappe det offentlige helsevesenet for helsepersonell som forsvinner til de kommersielle selskapene, kan TISA gjøre det nærmest umulig å endre på ordningen.

Vi kan heller ikke ta for gitt at unntakene Norge har bedt om blir stående gjennom TISA-forhandlingene, når Høyre-Frp-regjeringen skal forsvare dem. I regjeringserklæringen skriver de, om offentlige velferdstjenester, at de «i liten grad skiller seg fra andre tjenester». De skriver også at de ønsker at «konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig sektor». Da er det lite sannsynlig/troverdig at de vil være harde motstandere når andre land krever tilgang til det norske sykehjemsmarkedet.

Hvert lands åpningstilbud er bare et utgangspunkt for videre forhandlinger. Hva som står igjen idet avtalen er ferdigforhandlet, får vi neppe vite før det er for sent. Norske politikere vil da måtte stemme ja eller nei til en ferdig avtaletekst, uten mulighet til å endre på noen av punktene. Uruguay har allerede sett hvilken vei dette bærer, og er første land som har trukket seg fra forhandlingene.

Mens vanlige folk, fagforeninger og opposisjonspartier holdes utenfor, er det en annen gruppe som har langt mer innsyn og innflytelse i forhandlingene. Det er tjenestelobbyen, ledet av gigantselskaper som Walmart, FedEx, en rekke storbanker, forsikringsselskaper, kommersielle helseforetak og Telenor. De ønsker en så omfattende avtale som mulig. I tillegg til ubegrenset markedsadgang i andre land, ønsker de også å kunne klage på nasjonale reguleringer som, en eller annen måte, begrenser selskapenes mulighet til å drive med høyest mulig profitt. Walmart ønsker for eksempel at reguleringer av åpningstider og arealbruk skal gjøres ulovlige gjennom TISA. Får disse selskapene det som de vil, er det stor grunn til å frykte at TISA vil svekke demokratisk valgte myndigheters muligheter til å regulere arbeidsforhold, miljø og forbrukerrettigheter.

Samtidig jobber regjeringen for en mulig norsk deltakelse i den omfattende handels- og investeringsavtalen TTIP mellom EU og USA, og er i ferd med å utforme en kontroversiell modell for bilaterale investeringsavtaler (BIT). Felles for disse framstøtene er at de vil undergrave norske myndigheters rett til å regulere markeder og utøve en progressiv politikk som fremmer vanlige folks interesser på bekostning av de store selskapene og markedet.

Høyres stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland ga i 2014 uttrykk for et sterkt ønske om å innføre endringer som ikke kan reverseres ved et eventuelt regjeringsskifte i 2017. «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake,» sa Helleland til VG om behovet for å komme i gang raskt med regjeringens jernbanereform.

Det er nettopp dette TISA handler om: Regjeringen ønsker å binde oss opp til Høyre-politikk for all framtid. Rekker de å gjøre det før valget i 2017, vil avtalen binde alle framtidige Storting og kommunestyrer - uavhengig av hvordan det måtte gå i framtidige valg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook