EN SKANDALE:  FN-konvensjonene og menneskerettigheter fra 1966 pålegger Norge å ha et eget overvåkningsorgan for menneskerettighetene - organisert etter de såkalte «Paris-prinsippene». Måten Norge har valgt å gjøre dette på, har vært en skandale, skriver Høyesterettsadvokat Pål W.Lorentzen. Foto: NTB scanpix
EN SKANDALE: FN-konvensjonene og menneskerettigheter fra 1966 pålegger Norge å ha et eget overvåkningsorgan for menneskerettighetene - organisert etter de såkalte «Paris-prinsippene». Måten Norge har valgt å gjøre dette på, har vært en skandale, skriver Høyesterettsadvokat Pål W.Lorentzen. Foto: NTB scanpixVis mer

Staten er en mektig motpart når menneskerettigheter krenkes

Grunnlovens menneskerettigheter må følges opp med tiltak som gjør det mulig å hevde sine rettigheter.

Meninger

Å hevde sine menneskerettigheter overfor myndighetene, innebærer at man utfordrer makten. Som enkeltindivid vil man være den svakere part, og mange menneskerettighetsbrudd vil trolig ramme våre aller svakeste. Selv ved alvorlige krenkelser vil mange vike tilbake. Hindringene vil være for mange og ressursene hos den enkelte borger for små. Dette må adresseres hvis Grunnlovens vekt på menneskerettighetene skal følges opp i praksis.

14. mai 2014 gjennomførte Stortinget sin mest omfattende revisjon av Grunnloven siden 1814; sentrale menneskerettigheter, særlig de sivile - og politiske, ble sammen med legalitets- og likhetsprinsippet løftet inn i vår høyeste rettskilde, Grunnloven, og vil i kraft av dette forplikte storting, regjering - og alle oss andre.

Etter at Stortinget i vår også grunnlovsfestet domstolenes prøvelsesrett, ser vi konturene av et nytt konstitusjonelt byggverk, der domstolene - med Norges Høyesterett i spissen - inntar en sentral og tydeligere rolle i forhold til den lovgivende og utøvende statsmakt når det gjelder kontroll med brudd på menneskerettighetene.

Slik er menneskerettighetene en viktig byggestein i rettsstaten, som forutsatt i Grunnloven § 2 annet punktum: «Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

De sivile - og politiske menneskerettigheter legger begrensninger på maktutøvelsen i samfunnet. Dermed settes det også skranker for hva et flertall i Stortinget kan beslutte. Menneskerettighetene er i dag hovedfundamentet for borgernes rettssikkerhet - og skal kontrolleres av domstolene.

I et rettssikkerhetsperspektiv blir det derfor viktig å få fastslått om kontrollen faktisk fungerer - at menneskerettighetsbrudd følges opp og håndheves av domstolene. Det er grunn til å frykte at dette ikke skjer i nevneverdig grad. En hovedårsak til dette er for det første menneskerettighetenes lite tilgjengelige form, som er generell og overordnet, samtidig som det nærmere innhold vil være bestemt av rettskilder utenfor lovteksten, ikke minst praksis ved den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD). Et flertall menneskerettigheter vil også kunne begrenses gjennom lovgivning, riktignok underlagt vilkår, til dels sterkt skjønnsmessige, eksempelvis at inngrepet må være «nødvendig i et demokratisk samfunn». Dette overordnede vilkår - der det inngår krav til inngrepets forholdsmessighet - vil variere fra samfunnsområde til samfunnsområde, ofte kombinert med en såkalt «skjønnsmargin» - «margin of appreciation» - for myndighetene. Det vil særlig være EMD som gjennom sin omfattende praksis utvikler innholdet i disse vilkårene.

Det vil følgelig kunne knytte seg betydelig usikkerhet til det å kunne fastslå menneskerettighetsbrudd i et konkret tilfelle. Feltet er komplisert og uoversiktlig; et typisk tilholdssted for eksperter, som det finnes få av i Norge. Det generelle kunnskapsnivå i Norge må beskrives som lavt. Dette gjelder også myndigheter og myndighetspersoner, dommere og advokater.

Det vil allerede i utgangspunktet være meget krevende å ta opp konkrete saker om brudd på menneskerettighetene, både fordi ekspertisen er lite tilgjengelig og kostbar, og fordi det å forfølge sine menneskerettigheter overfor myndighetene, innebærer at man utfordrer makten. Som enkeltindivid vil man være den svakere part, og mange menneskerettighetsbrudd vil trolig ramme våre aller svakeste: kronisk syke, gamle, barn, innvandrere, innsatte osv. Selv om opplevelsen av å være utsatt for overgrep kan være sterk, viker man tilbake for å kjempe for sine rettigheter.

Tenker man seg likevel at Ola eller Kari nordmann velger å påberope seg sine menneskerettigheter, vil de møte myndigheter og myndighetspersoner som insisterer på at menneskerettighetene ikke er krenket. Vil Ola/Kari anfekte dette, er de nødt til å reise sak for domstolene, der det myndighetsorgan det gjelder vet å nyttiggjøre seg sine strategiske fortrinn, med tilgang til ubegrensede ressurser for å forsvare sine posisjoner. Også dette vil bli en ujevn kamp, med mindre Ola/Kari har råd til å kjøpe dyr og spesialisert advokatkompetanse. Gjennom tre instanser kan det bli spørsmål om millionbeløp. Taper man i Høyesterett, vil muligheten til å gå til Strasbourg stå åpen, men restansene ved EMD er lange og en klagesak vil ta mange år - og pådra ytterligere omkostninger.

Denne problemstillingen gjelder riktignok ikke bare ved brudd på menneskerettighetene. Også ellers er regelen at det er overlatt til den krenkede å forfølge sine rettigheter. Men menneskerettighetsfeltet er likevel spesielt ved sin kompleksitet og uoversiktlighet. Det ujevne styrkeforholdet, rettsusikkerheten, tidsaspektet og kostnadene innebærer at selv ressurssterke interesseorganisasjoner viker tilbake for å ta denne utfordringen, med mindre prinsipielle og prestisjemessige hensyn gjør det helt nødvendig. Hva da med Ola og Kari?

Menneskerettighetene er universelle og gjelder for alle. Ved at de er grunnlovsfestet, er dette viktige prinsipp aksentuert. Når lommebok og tilgang til gode advokatressurser likevel blir utslagsgivende - et faktum Staten vet å dra nytte av - er det noe ved dagens menneskerettsregime som er fundamentalt galt. Da er det kanskje heller ikke til å undres over at det ikke fra Stortinget er gjort noen forsøk på å bøte på skjevhetene. Ikke så å forstå at man er ukjent med problemstillingen: Innsatte og andre som måtte være fratatt sin frihet, har av naturlige grunner svært begrensede muligheter til å klage på dette når man selv er buret inne. Her har man nå etablert en i og for seg interessant løsning ved at en avdeling hos Sivilombudsmannen driver oppsøkende virksomhet i fengsler og andre lukkede anstalter. Riktig tenkt, men hva med andre menneskerettighetsbrudd?

FN-konvensjonene og menneskerettigheter fra 1966 pålegger Norge å ha et eget overvåkningsorgan for menneskerettighetene - organisert etter de såkalte «Paris-prinsippene». Måten Norge har valgt å gjøre dette på, har vært en skandale. Når Norge nå - omsider - har valgt å etablere et nytt overvåkningsorgan, med et styre oppnevnt av Stortinget, kan det reises spørsmål om det er dette vi trenger. Stortinget vil i mange tilfeller være en steil motpart i menneskerettighetskonflikter. Å legge oppnevnelsesmyndighetene her klinger dårlig. Verre er det at det nye nasjonale overvåkningsorganet ikke skal gå inn i enkeltsaker - der menneskerettighetene virkelig kommer på spissen. Frykten er da at dette organet blir nok et «supperåd» i Statens regi.

Ønsker det nye overvåkningsorganet å gjøre denne skepsis til skamme bør dets første oppgave være å ta fatt i - å få løst - disse grunnleggende rettssikkerhetsproblemene. Mulighetene er mange; dagens rettshjelpsordninger må styrkes og utvides. Det kan også være spørsmål om å etablere egne institusjoner som kan forfølge menneskerettsbrudd i enkelttilfelle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook