IKKE STILLE: Shabana Rehman ut mot Hilde Sandvik.  Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
IKKE STILLE: Shabana Rehman ut mot Hilde Sandvik. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Vi vant karikaturstriden i våre egne liv

Hilde Sandviks beskrivelse av innvandrerkvinner i norsk offentlighet er etnosentrisk og redusert

Meninger

I sin iver etter å påpeke «den norske feigheten» ti år etter karikaturstriden, misbruker Bergens Tidende kommentator Hilde Sandvik en rekke kvinnelige samfunnsdebattanters navn i kommentaren "Kvinnene som stilna". Sandvik reduserer deres virksomhet til ha hatt til felles at de har vært i frontlinjen mot «det muslimske patriarkatet», men på grunn av den norske feigheten har disse kvinner på forskjellig vis stilnet eller marginalisert i debatten.

Sandvik følger jo ikke med og kunne like gjerne bedt kvinnene om å holde kjeft. For det er slik teksten hennes behandler dem. Dette er etnosentrisk og grov redusering av både kvinnenes aktive engasjement og den norske støtten som faktisk også har vært der og som vokser. Sandvik bommer fatalt når hun i et velmenende forsøk prøver å beskrive virkeligheten til Amal Aden, Kadra Yusef, Sara Azmeh Rasmussen, Deeyah Khan og meg. Vi er ikke mediedukker som «har sluttet å løfter mullaer» på kveldstid Hilde Sandvik.

Vi lever våre liv på heltid, vår levemåte, vår livsstil, alle daglige valg er vitnesbyrd om at kampen mot patriarkatet er tilstede hver dag. Dette er ikke det samme som å stilne. Etter at en generasjon unge menn og kvinner har vokst opp siden vi inntok den norske offentligheten, er langt flere stemmer kommet til. Det er nå tid får å belyse samfunnet fra flere sider. Noe kvinnene hele tiden har gjort og gjør.

Kvinnene du mener har stilnet, lever alle et liv det sjåvinistiske og religiøse patriarkatet aldri ønsket oss, men vi lever og overlever disse livene likevel. Og dette har bred støtte i det norske samfunnet. Det finnes ingen feighet. Det har kommet nyanseringer. Nyanseringer kvinnene selv har vært med på å føre inn i debatten fordi de evner å i tillegg å se det norske samfunnet utenfra.

Kampen for individets rettigheter er vunnet i våre egne liv. Vi er alle overlevende. Vi har ikke sluttet med noe som helst. Vi har vokst, og fått et bredere perspektiv. Et perspektiv som går utover kritikken mot «det muslimske patriarkat».

Vi har gjort det på grunn av det norske motet, ikke på grunn av den norske feigheten. Fordi det norske samfunnet åpnet opp for og lytter til disse stemmene. Alle disse kvinnene har kommet videre i kampen, det har også kampen for individets rettigheter i det flerkulturelle Norge.

Karikaturstriden for ti år siden er faktisk vunnet. I våre egne liv. Og nettopp derfor har vi overskudd til å inkludere flere i kampen mot vold og for individets rettigheter. Også dyr. Vi har overskudd og motivasjon til å skrive kronikker, lage filmer, holde foredrag, produsere bøker og være intellektuelt brysomme ved å fortsette å stille spørsmål daglig.
Hvor er den stillheten du er så bekymret for Hilde Sandvik? Eller er du bare ignorant?

For å vise deg speilet, la meg putte deg i den samme reduserende boksen som du putter disse kvinnene, utfra de saker jeg er opptatt av:
«Hilde Sandvik, en velmenende majoritetskvinne med monoman hang til islamkritikk har stilnet helt når det gjelder den grove sadismen mot dyr i Norge. Hun var jo en kommentator i frontlinjen, og har nå på grunn av den norske feigheten overfor dyrs rettigheter, begynt å sysle med å skrive om spiseforstyrrelser og slikt, hun skriver ikke engang om det muslimske patriarkatet lenger. Kanskje hun gir helt blaffen i firbeinte og i muslimer?»

Det er slik du omtaler oss Hilde Sandvik. Feilaktig og reduserende. For det første har ingen av oss hatt noe som helst til felles, det er en oppdiktet «frontlinje» mot det «muslimske patriarkatet».

Vi har alle på hvert vårt vis, med forskjellige individuelle og personlige tilnærminger, tatt opp individets rettigheter. Rett til ytringsfrihet om alle temaer, å bestemme over sin egen kropp, rett til å velge en partner, rett til å gå kledd i hva man vil, og rett til sosial frihet. I tillegg til at vi har varslet om vold og manglende rettssikkerhet.

I dag er alle kvinnene du nevner aktive samfunnsdebattanter. Ingen har klart å stoppe oss fra å bruke ytringsfriheten vår. At vi ikke er interessert i å være karikerte versjoner i en ønsket karikaturdebatt er vår rett. Det er ikke det samme som å stilne. Flere har blitt påtvunget selvsensur av mennesker som truer oss på livet, men budskapet er ikke blitt borte. Kvinnene har også sagt i fra om det, de har fungert som kulturelle varslere, hele tiden.Det har i hovedsak, for min del, vært en kamp for ytringsfrihet og mot vold.

I den senere tid, har det gått opp for meg, at dette selvfølgelig også skal inkludere dyrene. Dyr har, som levende følende individer, også krav på den samme beskyttelse mot vold. Fordi dyrene ikke har noen religion, så betyr det ikke at kampen har stilnet. Tvert i mot er røsten blitt enda sterkere.

Når du spør om jeg har glemt tobeinte fordi jeg poster bilder av hunder på sosiale medier og har begynt å jobbe for NOAH- for dyrs rettigheter, så forteller du egentlig at du mangler perspektiv på hva kampen for individets rettigheter som alle disse kvinnene fortsatt står for er.

NOAH har i 25 år kjempet for dyrs rettigheter i Norge. Og dermed vært en stemme for de stemmeløse blant oss. Jeg har kjent meg igjen i deres viktige samfunnsengasjement mot vold, og er svært engasjert i arbeidet jeg har mulighet for å gjøre for dem. Vold mot dyr og vold mot mennesker har en sammenheng. Det er fortsatt de samme temaene, ytringsfrihet for de som selv ikke kan føre sin sak, beskyttelse mot vold, individets rettigheter. Å utvide vår empatisirkel til å gjelde både undertrykte mennesker og undertrykte dyr har jeg plass til i dag, nettopp fordi jeg har vunnet kampen mot patriarkatet og sett endringer skje i min levetid, i min generasjon.

NOAH har lært meg og gitt plass til at jeg kan være et helt og mangefasettert samfunnsengasjert menneske, i motsetning til hva reduksjonistiske kommentatorer gjør.

NOAH har også vist meg hva det norske motet er. Det kreves mot, vilje og utholdenhet for å stå opp for individets rettigheter, å kreve likeverd for alle individer, både to og firbeinte, å stå opp mot vold på vegne av de som blir sett på som mindreverdige. På samme måte som vi har protestert mot kvinnesyn i æreskulturen, mot menneskesyn i religiøse dogmer, tar vi som samfunn ordet for et frihetsvennlig og voldsfritt dyresyn, og dyrenes frihetskamp.

Grisen og hunden er i tillegg fordømte dyr i flere kulturer, og sterkt mishandlet i industrielt dyrehold. Å kjempe for disse dyrenes rettigheter, er å kjempe i den samme ånd som de som kjemper mot det du kaller «et muslimsk patriarkat». Hva innebærer det? Det er jo å stoppe vold mot individer, jobbe mot autoritære systemer som reduserer levende følende individer til å være et nyttemiddel og eiendom i stedet for et verdifullt liv i seg selv.

Det innebærer at vi som står på barrikadene ikke er fanget i en svarthvitt rolle som «muslimske kvinnelige opprørere» som vestlige majoritetskvinner kan lene seg tilbake og skrive om og ønske opp på scenen igjen. Du skjønner det, vi skriver våre egne roller selv, vi har gjort det lenge. Og det er faktisk et resultat av frihetskampen vår. Vi står fortsatt på scenen, skriver i avisene og møter publikum over hele landet. Med hele oss. Ikke karikerte deler av oss, men som hele mennesker.

Det disse kvinnene engasjerer seg i i dag både overgår og inkluderer det du etterlyser Hilde Sandvik. Men du er for opptatt av det muslimske patriarkatet til å se at du ser på kvinnene med det samme reduserte synet.

---

Opprinnelig publisert på skribentens blogg

Lik Dagbladet Meninger på Facebook