SPALTE: Oda Rygh skal fremover skrive jevnlig om psykisk helse, hverdagen og samfunnet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SPALTE: Oda Rygh skal fremover skrive jevnlig om psykisk helse, hverdagen og samfunnet. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Stå opp om morran!

Bare å ta seg sammen? Yeah, right.

Kommentar

Det er noe litt ekkelt moraliserende over det som er blitt ett munnhell de siste ti åra. Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen sitt etter hvert legendariske utspill om at også sosialklienter må stå opp om morran ble kritisert opp og ned og i mente. Det var nesten like ille som den gangen Fabian Stang mente at folk på østkanten kanskje kunne prøve å leve litt sunnere.

Idealet om at vi alle skal bli en overarbeidet finansmann som løper ultramaraton og lever utelukkende på knekkebrød og kyllingsalat er liksom så fjernt fra hva vi alle kan oppnå at det ikke er noe poeng å tenke på det en gang. Særlig for folk med det som er stappet inn i samlebevegelsen «lette psykiske vansker».

Unnskyld altså. Sier du at det bare er å ta seg sammen så blir du frisk? Kan man ikke bare samle seg, klippe håret, stå opp om morran og få seg en jobb? I gamle dager var det ingen som var deprimerte. Alt var bedre under og rett etter krigen.

Det er helt vilt for alle av oss som noensinne har blitt sittende på sofaen klokka tre om ettermiddagen i pysjen fordi det å gå til der klærne var rett og slett var litt utenfor hva vi fikk til den dagen. Ta seg sammen. Stå opp om morran. Heh, nei.

Problemet er at det virker. Altså, å ta seg sammen. Vi bare kaller det ikke det.

«Mestringsfokus» er begrepet for å øve på å få til vanskelige ting. Eller å lære å prioritere, eller legge opp dagen sånn at man får det til. For noen altså. Psykiske lidelser som sekkebetegnelse for alt fra de mildest rammede og folk som «bare» er utenfor samfunnet på grunn av andre faktorer til de mest alvorlig syke gjør at det høres ut som om man snakker om at folk som er kronisk og langvarig helt satt ut burde jobbe med viljestyrken sin. Ikke rart det blir ramaskrik.

Men for veldig mange er det rett og slett farlig å ikke gjøre noe. Det er ikke sunt å snu døgnet eller ikke treffe folk. Vi er dagaktive sosiale dyr, fra naturens side. Vi trenger å bevege oss. Vi trenger å få til et aller minstemål for bevegelse, døgnrytme og vi må treffe folk som holder oss friske. Og det er ikke lett eller bare, bare.

For mange tar det jobbing og fokus og strategier. Å arrangere sånn at du alltid står opp sammen med folk du bor sammen med som har jobb eller skole. Leger gir «frisklivsresepter» som gjør at du må ut av huset for å bevege på seg. Det finnes noe som heter «treningskontakt», der du får noen til å treffe deg for litt fysisk aktivitet.

På kurs i mestring av psykiske lidelser bes folk om å lage ukeplaner med dagsgjøremål. Eller skrive lister, og så krysse av på hva du har fått til: «Stått opp til riktig tid». «Spist frokost». «Gått en liten tur». Selv sånne helt grunnleggende gjøremål kan være en seier å få til og burde egentlig utløse skryt på sosiale medier.

- Og til de av dere som jobber med saken. Som trener og jobber og trener på mestring; På livet: Lykke til, jeg heier på dere.

Er det noe du vil jeg skal ta opp om psykisk helse og samfunnet i denne spalten? Send gjerne en mail.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook