Anmeldelse: TegneHanne er en verdig vinner av Pondus-prisen

Tidlig i oktober mottok Hanne Sigbjørnsen den store Pondus-prisen på 100 000 kroner. Dermed ble hun også den første kvinnen som fikk prisen, noe som var på tide etter fem år med mannlige prisvinnere.

Prisen fikk Sigbjørnsen for sin serie TegneHanne, en liten fritidssyssel på blogg som etter hvert vokste seg langt ut over skjermenes rammer. Nå er hun fast bidragsyter i Aftenposten, og aktuell med sin første bok.

Gammelt og nytt

Samlingen, som enkelt og greit er kalt «TegneHanne» er på 176 sider og består av flere kjente striper, men også noen spesialskrevne til denne boka.

Det er i grunn ikke noe problem at noe er utgitt før, for Sigbjørnsens striper er langt fra utledd etter første lesning. Karakterenes komiske ansiktsuttrykk, de treffende tekstene og de herlig gjenkjennelige hverdagsutleveringene gir en ikke bare en god latter, men også bedre selvfølelse. For i dagens polerte bloggverden er det utrolig befriende å lese om en kvinne som gjør alt motsatt av Fotballfrue.

Mye kritikk

I seriemiljøer har det vært en del mumling om TegneHanne og hennes manglende tegneevner. Dette tar hun også selv opp i boka, når hun forteller om dagen hun dessverre kom over et internettfora som dissekerte serien hennes.

De kritiske stemmene har på mange måter rett. Sigbjørnsens tegninger er enkle og kan ikke sammenlignes med Øverli eller Kellermans teknisk briljante ruter. Men så er det jo heller ikke poenget. Sigbjørnsen får folk til å le, denne anmelderen inkludert, og da er det ikke så viktig hvordan hun kommer dit. Å kritisere henne for dårlig tegnestil blir som å etterlyse mer avantgardistisk språkføring i en spenningsroman.

Skrivefør

Det er samspillet mellom tekst og bilde, sammen med en herlig befriende evne til å le av seg selv, som gjør TegneHanne så bra. For Sigbjørnsen kan absolutt skrive:

«Det er to ting jeg har sverget på at jeg aldri skal bli: Det ene er hun dama fra Eat Pray Love, som har det for bra til å være lykkelig så hun må dra på en egosentrisk selvutviklingsreise for deretter å begynne på engleskolen til Märtha Louise og starte sitt eget coaching-byrå, hvor hun forteller andre priviligerte kvinner som ikke er fornøyd med livene hvordan de skal leve.»

Helbredende striper

I tillegg til tegnekarrieren er Sigbjørnsen sykepleier, og hun vitser om hvordan det gjør henne moralsk overlegen, men:

«Uheldigvis jobber jeg bare 50% som sykepleier, og har derfor bare rett på 50% av den moralske overlegenheten.»

Men her syns jeg hun undervurderer seg selv, for latter gjør som kjent underverker, og dermed er denne boken en perfekt medisin.