DRAKEFIE: All verdens kriser kan oppstå når telefonen din plutselig slutter å gi deg den bekreftelsen du trenger så sårt.  Foto: @champagnepapi / Instagram
DRAKEFIE: All verdens kriser kan oppstå når telefonen din plutselig slutter å gi deg den bekreftelsen du trenger så sårt. Foto: @champagnepapi / InstagramVis mer

Alt som skinner og er nytt

Drake vet at han er en dust. Det er derfor vi elsker ham.

«Det kommer aldri inn en iPhone i tekstene mine,» skrøt Jon Fosse i anledning av at han ble tildelt Nordisk råds litteraturpris denne uka. En telefon? Til nøds. En iPhone? Aldri. For kunstneren som ønsker å nærme seg tingenes vesen, blir slikt overflatisk fjas en ren distraksjon.

Men herregud. Livet mitt er en distraksjon.

Derfor er jeg glad for at det også finnes andre typer kunstnere, som genuint interesserer seg for måtene ny teknologi griper inn i livene våre på. Ta for eksempel Drake, distraksjonenes mester, som i skrivende stund ligger som nummer to på Billboard-lista med en sang om en mobiltelefon som lyser opp i natta, «Hotline Bling». Drake er til å stole på. Han elsker alt som skinner og er nytt.

Etter planen skulle «Hotline Bling» ha toppet Billboard-lista denne uka, ved hjelp av en ekstremt meme-vennlig video, der Drake danser rundt og ser ut som en løk, akkurat slik han pleier. Men noen må ha latt seg distrahere, for videoen ble lansert via Apple Music, som ikke telles med når hitlisteplasseringer skal beregnes, og ikke YouTube, som teller. Neste uke er det den gyselige nye Adele-singelens tur, og nåde den som står i veien da.

Dermed gikk Drake glipp av sin første nummer én noensinne, han som fra før av har hundre Billboard-plasseringer i løpet av en periode på bare seks år.
 
På en eller annen måte virker det riktig. For hva er vel mer drakesk enn en sjarmerende tabbe som i det store og det hele ikke betyr stort? Drake er flink, men det er ikke derfor vi elsker ham. Vi elsker ham fordi han er en gjøk. Hans plass i pophistorien er allerede sementert. Om vi ikke gjør det allerede, kommer vi snart til å dele den inn i et før- og etter Drake.

Tøffingene som gjorde narr av ham for at han var blaut har stilnet, eller de fortsetter uten å skjønne at det er de som er vitsen nå. Drake har alltid visst at han dypest sett er en latterlig figur. Han gjøgler, gjør seg til og kan se ut som en komplett idiot, uten at det gjør noe. For det er gøy å le av Drake, og avvæpnende nok skjønner man at han ler selv også.

Ingen nyter større respekt i bransjen enn Drake akkurat nå. Da Meek Mill i sommer prøvde å sverte ham for at han fikk hjelp til å skrive versene sine av andre, endte det som det største selvskuddet i raphistorien. Nå ligger karrieren hans død. «You gettin' bodied by a singing nigga», triumferer Drake på dissen «Back To Back». I år har han sluppet to mixtaper som begge har toppet albumlista til Billboard, den ene av dem har allerede solgt til platina. Det er det ikke mange rap-album som gjør lenger.

Passende nok, for når Drake ble så viktig som han har blitt, handler det mye om visse endringer i musikkbransjen mellom 2007 og 2009, altså i perioden da Drake slo igjennom med mixtapen «So Far Gone» og sendte mixtape-sporet «Best I Ever Had» til nummer... to på hitlistene.

Dette var noe nytt. Etter at  DJ Drama blir arrestert for å ha solgt musikk han ikke eier rettighetene til i januar 2007, fases freestylebaserte mixtapes ut til  fordel for eksperimentelle, nedlastbare gratisalbum der artister prøver ut originalmateriale uten plateselskapsinnblanding.

Plutselig sliter etablerte artister som Lil Wayne og Clipse, som har bygget karrierer på å gjøre andres låter bedre enn dem. Ute av stand til å gripe den nye tiden, kvier de seg for å gi bort salgbar musikk. Bare Gucci Mane blomstrer — i perioden mellom «Back To The Traphouse» (2007) og «The State vs. Radric Davis» (2009), gir han ut tretten offisielle mixtapes bestående av originalmusikk, og vinner gatenes gunst.

Resultatet blir et generasjonsskifte. J. Cole, Waka Flocka Flame, Nicki Minaj, Kendrick Lamar, Wiz Khalifa, Future, ASAP Rocky og The Weeknd leverer alle viktige auteur-tapes i perioden 2009-2011, utgivelser som etablerer de uttrykkene de senere utvikler kommersielt.

Men Drake er først ute, og med sin veksling mellom rap og sang, keitete kjekkastakter og minst like keitete følsomhet, blir kanadieren sin generasjons viktigste rapper. Mixtapen «So Far Gone», sluppet i februar 2009, bryter med den trauste rap-personaen han tidligere har etablert ved å legge seg tett opp mot den følsomme sounden fra Kanye Wests kontroversielle og radikale autotune-eksperiment «808s & Heartbreak» fra november 2008. Men i motsetning til West har Drake en uproff, men behagelig sangstemme som tillater ham å opprette en ny form for nærvær og intimitet mellom seg og lytteren: «Sweatpants, hair tight, chilling with no make-up on / That's when you're the prettiest, hope that you don't take it wrong.»

Dette er Drakes versjon av den «gamle» mixtape-varianten: han overtar stiler og gjør dem til sine egne. I årene som kommer skal dette skje gang på gang. Drake oppdager en ny sound, legger et vers på en lovende artists regionale gjennombruddslåt, og forvandler den dermed til en nasjonal hit som for alltid kommer til å bære hans stempel. Noen kaller ham en vampyr. Andre en ravn. Atter andre en kurator.

Men han er også en foregangsmann i måten han åpner opp lydbildet sitt på og lar stemmens nærværseffekter spille hovedrollen i musikken. Young Thugs nærmest stillfarne «Barter 6», et album bygget opp rundt artistens stemmeutfoldelse, er utenkelig uten Drakes eksempel.

«Hotline Bling» er på mange måter en typisk Drake-låt. Den ravnknabber beat-ideen til nykommer D.R.A.M.s Cha Cha ved å flippe samplet og gjøre beaten mer drakesk. Altså ved å åpne opp og slippe til mer rastøs melankoli, mer stemme. Den er romantisk, om enn på en tvilsom måte. Den handler om en telefon og ei jente, slik også «Marvin's Room», Drakes kanskje viktigste singel, om stusselig fylleringing til ekskjærester, gjorde.

Også «Hotline Bling» er utpreget stusselig, på en utpreget drakesk måte. For lykken er alltid et annet sted for Drake. «I'm looking forward to the memories of right now», sang han på debutalbumet, som om han ikke kunne vente med å slutte å ha det fint sånn at han heller kunne nyte avstanden til lykken. Dette er også grunnkonseptet i «Hotline Bling». Refrenget går sånn:

«You used to call me on my cell phone
Late night when you need my love
(...)
And I know when that hotline bling
That can only mean one thing»

Her skjer to ting:

1) Drake lengter tilbake, og han gleder seg over det.

2) Det han lengter tilbake til er ikke at han traff jenta, for vi får aldri høre om noe de faktisk gjorde sammen, men at telefonen hans lyste opp i nattemørket som et selvlysende smykke - bling bling! - hver gang hun ville treffe ham. Så vakkert!

At han aldri var særlig opptatt av jenta, skjønner vi av versene, som handler om hvor mye kulere hun har blitt og hvor mye morsommere hun har det etter at han forsvant ut av livet hennes. Nå trenger hun ham ikke mer. Derfor lyser ikke telefonen. Derfor vil han ha henne:

«Ever since I left the city you
Got a reputation for yourself now
Everybody knows and I feel left out
Girl you got me down, you got me stressed out
Cause ever since I left the city, you
Started wearing less and goin' out more
Glasses of champagne out on the dance floor
Hangin' with some girls I've never seen before»

En skikkelig dust, med andre ord. Og verre skal det bli. Snart er han fra seg av sjalusi og fantaserer om at hun - gisp! - ligger med andre menn. Hvor dypt kan Drake synke? Så dypt:

«Used to always stay at home, be a good girl
You was in the zone, yeah
You should just be yourself
Right now, you're someone else»

Da jenta bare satt stille hjemme for seg selv og fantaserte om å være hos ham var hun «a good girl». Nå har hun blitt en annen. Fysj og fy. Tenk at hun våger å ha det fint. Tenk at hun våger å ha venner.

Mange lyttere vil forlengst ha trukket i harnisk nå, for kjønnspolitisk sett er ikke «Hotline Bling» særlig progressiv. Snarere tvert imot. For en dust Drake er.

Men blås i det. «Hotline Bling» er og blir den eneste Drake-låta jeg har likt i et år da Drake ellers synes å ha bestemt seg for å bli en bolebølle og en kjedelig barsking. For «Hotline Bling» er en tvers igjennom morsom sang over en morsom beat.

Det morsomme ligger i måten Drake betoner «you» på i frasen «ever since I left the city YOU!» som om han er fornærmet og vantro over at jenta har det bedre uten ham.

Det morsomme ligger i måten det aller siste «Ever since I left the city» brytes av på, som om også dette er en fylleringing, og mottakeren er lei av å høre på røringa hans og bare legger på midt i setningen.

Det morsomme ligger i at Drake tillater seg å dyrke det patetiske så uhemmet, der han ligger i natta, synger sine sanger og skuler bort på telefonen sin som ikke lenger skinner for ham. Det morsomme ligger i at han vet at han gjør det, slik at sjalusien og det sårede egoet blir gjenstand for komedie snarere enn tragedie.

Han blir aldri så edel og vis at han klarer å se forbi distraksjonene, alt det som skinner og er nytt. Men i «Hotline Bling» aner man at han i hvert fall er i stand til å se sin egen ynkelighet og le av den.

For all del. Drake vil aldri slutte å være irriterende, men det får vi nesten lære oss å leve med.
Det irriterende ved Drake er jo som regel slikt en kan irritere seg over hos en selv.