PRIVATISERING: Velferdstjenester er ikke som andre tjenester. Men det betyr ikke at forbud mot profitt er løsningen, skriver Aksel Braanen Sterri. BIldet er fra The Wefare Show, en utstilling på Serpentine Gallery i London. Ingar Dragset ville røske opp i folks oppfatninger av en velferdsstat i forfall.  Foto:  Keith Hammett/Dagbladet
PRIVATISERING: Velferdstjenester er ikke som andre tjenester. Men det betyr ikke at forbud mot profitt er løsningen, skriver Aksel Braanen Sterri. BIldet er fra The Wefare Show, en utstilling på Serpentine Gallery i London. Ingar Dragset ville røske opp i folks oppfatninger av en velferdsstat i forfall. Foto: Keith Hammett/DagbladetVis mer

Velferdsprofitørene

Private velferdsleverandører er kommet for å bli. Men de må reguleres bedre.

Kommentar

Kort tid etter at den rødgrønne valgvinden i kommunevalget førte til en innstramming overfor de kommersielle velferdsleverandørene i flere kommuner, avslører Dagens Næringsliv at Løvenskiold-brødrene på kreativt vis har hentet 100 millioner kroner fra Westerdals.

Oppsiktsvekkende, men likevel småpenger mot det Hero Norge får for å levere til tider uanstendige boforhold til flyktninger. Klassekampen skriver at Hero mottar 63 millioner kr i måneden.

Det er lett å slutte at velferdsprofitørenes tid er over. Men en ensidig kritikk av kommersielle aktører i velferdsstaten ignorerer den essensielle rollen reguleringen og innretningen på markedet spiller i å fremme gode velferdstjenester. Vi bør ikke vende de kommersielle ryggen.

Naive høyrefolk mener markeder alltid vil levere bedre tjenester enn det offentlige. Som oftest har de rett. Konkurranse driver ned kostnadene, fremmer innovasjon, øker kvaliteten og gir forbrukerne det de vil ha.

Men som Jan-Erik Støstad, tidligere statssekretær og LO-mann, viser i sin bok «En fjerde vei for velferdsstaten» er ikke velferdstjenestene spesielt egnet for markedet.

Velferdstjeneste er nemlig mer komplekse, samtidig som de dekker sårbare brukeres grunnleggende behov. Kompleksiteten svekker myndighetenes mulighet til å bestille tjenestene fra private. Kontraktene blir for uklare. Og sårbare brukere vil slite med å ta informerte valg. Da virker ikke konkurransen.

Støstad mener derfor at det offentlige, med hjelp fra ideelle tilbydere, bør stå for tjenestetilbudet i framtida. Ved å gi tillit til fagfolk og brukere en sterkere makt over tilbudet skal tjenestene bli bedre.

Intensjonen er god og Støstad har flere spennende forslag til hvordan skoler, sykehjem og sykehus skal levere bedre tjenester. Et eksempel er ressursbrukstillitsvalgte, modellert på produktivitetstillitsvalgte i privat sektor. Et annet er uavhengige pådrivergrupper som skal fungere som «konstruktiv kritiker».

Støstad undervurderer imidlertid betydningen av det frie brukervalget og kommersielle aktører. Som Støstad anerkjenner har de siste tiåras dreining i retning av mer mål- og resultatstyring, brukervalg og en gradvis åpning for kommersielle alternativer, vært viktig.

Riktig nok opplever fagpersoner mistillit og medfølgende tap av motivasjon, stadig mer tid brukt på rapportering, samtidig som flere ser lønnsvilkårene svekket. Men det har også gitt økt brukermakt, og mer åpenhet om kvaliteten og effektiviteten hos tjenesteleverandørene.

Morgendagens velferdsmottakere vil bare bli mer opptatt av å ha en stemme i hvilket tilbud de mottar og hvem som leverer den. Og skal vi få til innovasjon trenger vi flere tilbydere som tør å satse på radikalt nye tiltak. Da må politikerne slippe kontrollen og gi private entreprenører en sjanse, selv de som vil tjene penger.

Flere tilbydere styrker både brukere og myndigheter. Våre valg er for det første et signal til andre om kvaliteten på tjenesten. Og når noen gjør ting billigere og bedre gir det informasjon om hva tjenestene bør koste. Det gir også rom for læring på tvers av tilbydere.

Det betyr ikke at markedet er svaret på alle våre problemer. Velferdstjenestenes særegenhet krever god og streng regulering. Et forbud mot profitt er ikke det svaret vi leter etter. Det vil snarere gi flere Westerdals-skandaler.

Det er innretningen av de såkalte «kvasi-markedene» som er alfa omega.

Så lenge myndighetene ikke er spesielt flinke til å drive kontroll med private velferdsleverandører, er det for eksempel bedre å legge til rette for modeller hvor brukerne har reelle valgmuligheter enn å gi private monopol gjennom anbud. Det siste er oppskrift på korrupsjon og sløseri.

Støstads øye for velferdstjenestenes særtrekk gir også en pekepinn på hvilke tjenester som egner seg minst for kommersielle. Kanskje er grunnskolen og rusomsorg, med sine sårbare brukere, slike arenaer.

De forutsigbare negative sidene ved valgfrihet og konkurranse fordrer også grundig diskusjon om hvordan vi forhindrer at skoler, sykehus og eldrehjem velger de beste og billigste brukerne; at bare de mest ressurssterke velger tilbyder; og at det konkurreres på dårligere lønnsvilkår og utnytting av sårbare brukere, framfor kvalitet.

Det er heldigvis innenfor politikernes kompetanse å regulere markedene slik at de også kommer svake grupper til gode.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook