KRITISERER: Rolness svarer Aksel Braanen Sterri. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
KRITISERER: Rolness svarer Aksel Braanen Sterri. Foto: NINA HANSEN/DagbladetVis mer

Kvinnekamp med PDF

Aksel Braanen Sterri er en ideologisk gammelfeminist forkledt som ung mann med forskningsinteresse.

Meninger

Pirker man borti likestillingsdogmer, må man regne med å høre mye rart. Aksel Braanen Sterri, lederskribent i Dagbladet og selverklært feminist, har lest min siste helgekommentar i hans egen avis, og fastslår at jeg har «avlyst kvinnekampen».  

Det visste jeg ikke. Kvinnekampen handler om mange ting. Jeg skrev bare om den aktuelle debatten om kjønnsrepresentasjon - i toppledelsen i store konserner, blant partnere i advokatfirmaer, og blant gjestene på Dagsnytt 18. Mer eller mindre skjev kjønnsbalanse over hele linja.  

Men statistiske fordelinger sier ingenting om årsak eller urett. Og er kun et likestillingsproblem dersom kvinner har dårlige muligheter eller møter større motstand enn menn. Lar det seg dokumentere at dugelige, villige kvinner ikke slipper til, vil jeg selvsagt støtte en kamp mot dette, slik jeg vil støtte kampen mot enhver annen diskriminering. Jeg stiller bare et elementært krav: at diskrimineringen må påvises før den kan bekjempes.  

Og her er det tynt. Man retter en moralsk pekefinger mot selve statistikken. Og det er det. Selv den mest indignerte debattanten, Elisabeth Grieg, har til nå ikke pekt på en eneste konkret forskjellsbehandling eller strukturell mekanisme som har rammet kvinnelige sjefkandidater. Hun har ikke engang gjort noe med manndominansen i sjefssjiktet av sitt eget firma.  

Sterri tillegger meg altså en politisk agenda jeg ikke har. Og karikerer mine ankepunkter mot feminismen. Pleier jeg å «ironisere over de «gærne feministene» som kritiserer H&M-reklamer og seksualiserte dameblader»? Jeg har aldri brukt uttrykket, eller ironisert over slik kritikk. Derimot har jeg formidlet mange kuriøse «genus-nyheter» fra Sverige. Disse sakene kan man ikke ironisere over, fordi de er ferdigparodiert.

For eksempel: Jus-fakultetet ved Universitetet i Stockholm fjernet nylig bildene av tidligere professorer fra veggene. Hvorfor? Fordi de forestilte «vita äldre män» og man ønsket at alle besøkende «ska känna sig inkluderade.»  

Nyheten skapte latter og hoderysting da jeg delte saken på Facebook. Bare én brukte mye energi på å forsvare tiltaket. Aksel Braanen Sterri. Han viste til forskning om såkalt «stereotype threat» som gjør miljøer mindre attraktive for kvinner. At jusfakultetene både i Sverige og Norge forlengst har et solid flertall kvinnelige studenter, nevnte han ikke.  

Kvinnerevolusjonen som nå pågår i høyere utdanning er allerede i ferd med å bedre kvinneandelen i toppsjiktet. Og lederstatistikken skyldes et naturlig etterslep. Aktuelle kandidater til sjefsjobber i næringslivet er i 50-årsalderen. Og har utdanning som økonomer, jurister eller ingeniører. Få kvinner startet en slik utdannelse for 30 år siden. Derfor er det foreløpig få kvinnelige kandidater til slike jobber. Enkel matematikk.  

Men Sterri er ikke opptatt av slike nærliggende, åpenbare fakta om norske forhold. Han er opptatt av amerikanske forskningsartikler med titler som «The Perceptual Determinants of Person Construal: Reopening the Social—Cognitive Toolbox» Eller: «The afterglow of construct accessibility: The behavioral consequences of priming men to view women as sexual objects.»  

Disse artiklene skal visstnok lære meg en lekse: «Hadde Rolness vært så glad i fakta som han utgir seg for å være, kunne han gått til forskningen på området og fått svar. Den viser tydelig at kvinner fortsatt møter store barrierer på vei mot toppen, selv om de nå tar mer skjulte former enn før.»  

Men det Sterri kaller «forskningen» - i entall - er bare nøye utvalgte studier som bekrefter hans egen oppfatning. Ren cherry-picking basert på egen ideologi. En stor og økende mengde forskning viser at glasstaket i dag er en myte (se her, her, her, her og her), og at kvinner har like gode karrieremuligheter som menn, om de jobber mye. Denne forskningen eksisterer ikke i Sterris verden. Og den forskningen han viser til, er fjern fra denne verden.  

Det dreier seg i hovedsak om eksperimentelle studier i konstruerte situasjoner, og som regel gjort med ønske om å bekrefte en hypotese om diskriminering. Dette gjelder også studien fra Markedshøyskolen, som Sterri og mange andre bruker som bevis på at «menn ikke liker karrierekvinner». Studien er svært begrenset, ikke publisert i noe tidsskrift, og har et høyst tvilsomt premiss. Studenter ble forelagt en tekst om en suksessrik og kompromissløs forretningsperson. Personen overlater med lett hjerte barna til au pairen og sekretæren, og ordlegger seg slik:  

«Det er viktig å hevde seg, og man må jo ha litt spisse albuer. Noen må overgi seg for at andre må vinne, og jeg bestem meg tidlig for å vinne (...) Det er vanskelig å unngå å tråkke på noen tær når man skal opp og frem, men det er ikke personlig. Det er et maktspill og man må lære seg spillereglene.» 

Hvem snakker slik? Gordon Gekko? Flere studenter - og særlig de mannlige - mislikte denne lederen når hun het Hanna enn når han het Hans. Det er ikke overraskende. Hva om Hanna hadde vært framstilt mer realistisk, hatt litt mer empati, noe som i dag regnes som en viktig lederegenskap? Det sier studien ingenting om. Og den har heller ikke avdekket en mer negativ holdning til kvinnelige ledere generelt, slik forskerne påtår. Det er heller ikke studenter som ansetter toppledere. Vi befinner oss svært langt unna hodejegerjakten på ny Telenor-sjef.  

Selvsagt er ingen kjønnsblind. Selvsagt finnes tvilsomme holdninger og fordommer. Selvsagt forekommer favorisering av det ene kjønn i ulike sektorer og bransjer. Men dette kan gå begge veier, og er uansett langt fra å kunne forklare den store kjønnsdelingen mellom privat og offentlig sektor, eller den lave kvinneprosenten på toppen av næringslivet. Det er ikke gjort noen felteksperimenter om kjønnsdiskrimeringen under ansettelser i Norge (f.eks. ved å sende inn like jobbsøknader med ulikt kjønn). Det er smått med forskning om rekrutteringsprosedyrer. Men det finnes kunnskapsrike folk som kjenner det mannsdominerte næringslivet innenfra. Som eks-hodejeger Elin Ørjaseter, BI-rektor Tom Colbjørnsen og NHO-sjef Kristin Skogen Lund. Hva sier de?  

At kjønnsfordelingen på toppen har å gjøre med ulike livsvalg. Langt flere menn enn kvinner er villig til å jobbe svært hardt og forsake mye for å nå langt i yrkeskarrieren. Kvinnene ønsker i større grad et mer balansert liv, spesielt etter at barna kommer. Kvinnene blir ikke tvunget ut av karrieren og inn i rollen som «primær omsorgsperson». De vil være mor for sine barn og følge dem tett opp. VG hadde nylig en reportasje om statsekretærparet som valgte to ulike veier videre. Han elsker å jobbe, hun ville være mer med familien. Skal man ta «kvinners perspektiver på alvor», slik Sterri ønsker, så må man også ta dem på alvor også når de gjør slike «kjønnstradisjonelle» valg.  

Sterri gjør som alle andre kjønnskjempere. Han ignorerer kvinners egne interesser og prioriteringer, selv om dette er den enkleste og mest åpenbare forklaring på kjønnsubalansen. Kvinner framstilles som viljeløse vesener, prisgitt krefter utenfor dem selv. Og disse er alltid diffuse og abstrakte. Sterris overgang fra strukturer til konkrete eksempler er i blant komisk:  

«Menn har i lang tid fått lage rammer som favoriserer mannen på mange områder av samfunnet hvor menn fortsatt dominerer. Så lenge kvinner fortsatt har hovedansvaret for ungene, vil Dagsnytt 18 fortsatt ha problemer med å få kvinner til å stille opp mellom seks og sju på ettermiddagen.» 

Mangel på barnevakt, altså. Som om man ikke - i verste fall - kan ta barn med til NRK, og la dem kose seg med twisten i sofaen utenfor studio! Dagsnytt 18 selv peker på andre årsaker: Kvinner har høyere mental terskel for å stille. De blir stresset med tanken på å få kritikk og motstand. De vil ikke snakke om noe som ligger en centimeter utenfor deres spesialfelt. De vil heller at du spør sjefen. Redaksjonen jobber bevisst og aktivt for å få kvinner til å stille, men greier likevel ikke å oppnå 40 prosent-målet. Så da er kanskje problemet noe annet enn gubbeveldet i krinken?  

Sterri innrømmer at kvinner er mindre kompetitive og mer trygghetssøkende enn menn.  Men da blir oppgaven i følge ham å gjøre samfunnet mindre «kvinneuvennlig». Vi kan ikke fjerne konkurransen, men kvinner må få spesielle fordeler. Jada, Sterri synes kvotering er et «lovende virkemiddel».   Argumentasjonen er forutsigelig. Men likevel litt uventet, siden Aksel Braanen Sterri er en skarp ung kommentator som har vist evne til å tenke utenfor boksen. Men straks han tar på seg feminist-trøya, er det tilbake til 70-tallet. Han bruker ikke begrepet «patriarkatet», men det er likevel hans grunnleggende og eneste teori i denne diskusjonen. Klasse og etnisitet forsvinner helt som barrierer mot toppen. Det handler bare om kjønn. Det ene kjønnet som samfunnet ikke har lagt nok til rette for. Som vil ha akkurat de samme preferansene og posisjonene som mennene den vakre dagen da de usynlige barrierene har forsvunnet.  

Dette gode, gamle budskap går altså hjem hos en ny generasjon feminister av begge kjønn. Aksel får skyt på Facebook fordi han er så flink til å henvise til forskning og pdf-er. At mange av linkene fører til uklare abstracter eller tunge artikler med høyst uklar beviskraft i denne debatten, er ikke så nøye. Kvinnekampen skal fortsette. De som står i veien må settes på plass. Før hadde vi hardtslående paroler. Nå har vi pdf-er.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook