BLOGGOMTALE: Skal fellesarenaene for omtale av bøker reduseres til betalte blogginnlegg? Foto: Espen Røst S. / Dagbladet
BLOGGOMTALE: Skal fellesarenaene for omtale av bøker reduseres til betalte blogginnlegg? Foto: Espen Røst S. / DagbladetVis mer

Hva skjer når de eneste som ler hele veien til banken, er sponsede bloggere?

Spesialister med doktorgrad får noen lusne tusenlapper for en kritisk bokanmeldelse, mens en blogger får 30000- 50000 for å skryte. Hvor blir kritikken av?

Kommentar

Som kulturredaktør er det min jobb å være positiv og finne løsninger på problemer som dette. Men et interessant oppslag i VG forrige helg ga meg et påskudd til å kikke inn i glasskula med et surt, mysende blikk og et halvtomt glass i hånda.

Forlaget Bastion betaler flere toppbloggere for gode omtaler av deres bøker. Norges største forlag, Cappelen Damm, forteller at de også har begynt med det samme. Toppblogger Vanessa Rudjord er befriende åpen om «honorarnivået», hun tar mellom 30000 og 50000 for et sponset innlegg på sin blogg.

Dermed forteller hun sine lesere at Santa Montefiores siste bok, «Birøkterens datter», «(...)minnet meg på hvor fantastisk deilig det er å lese bøker».

For min egen del minnet det meg først og fremst om våre egne honorarnivåer, som har beveget seg lite i løpet av de siste ti åras kontinuerlige omsetningsfall. Grunnen til at vi likevel har klart å holde oppe nivået både i volum og kvalitet er et stadig mer komplisert lappeteppe som består av kritikerstipender, Fritt Ord-finansiering og velvillige anmeldere som må stable hverdagen på nye måter for å få endene til å møtes.

Ikke alle gidder å holde på med dette. For eksempel vår konkurrent i VG som på sida etter den kritiske og gode bloggartikkelen i sitt «Bokekstra» kunne tilby én - 1 - bokanmeldelse.

Hvor lenge vil kritikk være en selvsagt bestanddel i kulturdekningen i store, norske medier?

Det er ingen grunn til å være dommedagsprofet. Andre initiativ fyller til en viss grad vakuumet, som nettstedet littkritikk.no. De skal bøte på det første, akutte problemet som har oppstått: at debutanter risikerer å bli møtt med taushet. Derfor skal de «forsøke å anmelde alle skjønnlitterære debutanter for voksne utgitt av etablerte, norske forlag». Støttet av Fritt Ord, naturligvis. Dersom økonomien tillater det, vil de også anmelde andre- og tredjeboksforfattere. Alt overskudd skal pløyes tilbake til å brukes til flere anmeldelser.

Det må kunne klassifiseres som idealistisk arbeid. Vel og bra, men det peker i retning av at kritikk blir et nisjeprodukt. Da mister vi noe. Selv om kritikere kan være forhatt av forfattere og andre opphavspersoner, er god, kvalifisert kritikk som henvender seg til flere enn de spesielt interesserte en helt sentral del av en levende kulturdebatt.

For scenekunsten er utviklingen faktisk kommet lenger. Nå er det nesten bare vi i Dagbladet som reiser rundt og anmelder forestillinger i hele landet. Det må være en merkelig følelse å sette opp en teaterforestilling, og ikke få noen uavhengige til å vurdere om det var bra?

Cappelen Damm gir et giftig svar i VGs reportasje. De gjerne skulle valgt en omtale i VG, dersom de kunne velge mellom dem og å betale en blogger for å skrive et reklameinnlegg - «men når redaksjonene nedskalerer kulturstoffet og anmelderiet, så må vi teste ut andre steder å synliggjøre bøker».

Alle peker på den samme negative spiralen, og hjelper den videre nedover.

Uavhengige kritikere konkurrer nå om å være like dårlig økonomisk stilt som kunstnerne, men det er tross alt lettere å motivere seg for ei hånd-til-munn-tilværelse for å skrive ei bok enn for å anmelde den.

Særlig når de eneste som ler hele veien til banken, er sponsede bloggere som får betalt for å bli minnet om at bøker er spennende å lese.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook