RUSKONSERVATIV: Mímir Kristjánsson forsvarer forbudet mot andre rusmidler enn alkohol. Det er alt annet enn solidarisk, skriver Aksel Braanen Sterri.

Foto: Nina Hansen / Dagbladet
RUSKONSERVATIV: Mímir Kristjánsson forsvarer forbudet mot andre rusmidler enn alkohol. Det er alt annet enn solidarisk, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Ruskonservatismens mørke side

Det er en spesielt grotesk form for nytale å kalle kriminaliseringen av de aller svakeste i vårt samfunn for solidaritet.

Kommentar

I en kommentar i romjula ba jeg Klassekampens Mímir Kristjánsson bli sinna på dagens narkotikapolitikk.

Den er beviselig ansvarlig for hundrevis av årlige overdosedødsfall her hjemme, og er med på å opprettholde organisert kriminalitet i utviklingsland, med tusenvis av dødsfall som konsekvens.

Dette er konsekvenser en skulle tro alle solidariske mennesker var opptatt av å forhindre.

I Klassekampen 8. januar kommer Kristjánsson med en reaksjon (ikke på nett).

Sammenliknet med posisjonen til Bent Høie og norske helsemyndigheter, må svaret sies å være et lite framskritt. Men stort mer enn det var det ikke.

Kristjánsson anerkjenner at «samfunnets straffereaksjoner [virker dårlig] særlig overfor de tyngste narkomane». Han er kritisk til både motstanden mot å få heroin på resept, slik de har hatt hell med i Sveits og mange andre steder, og «[f]orbudet mot å røyke heroin på sprøyterom».

«Her er norsk politikk overmoden for forandring», konkluderer han.

Men der sa det også stopp. At et forbud her hjemme holder liv i narkokrigen og mafiaen i utviklingsland anser ikke Kristjánsson engang som relevant nok til å avlegge en kommentar.

Heller ikke det faktum at ulovlige innvandrere og andre av de svakeste i vårt samfunn fyller norske fengsler til randen, som følge av en dårlig begrunnet kriminalisering, er viktig nok til å kommentere.

Kristjánsson vil heller "avsløre" den «ideologiske overbevisningen» han mener «lurer» bak argumentene om en mer solidarisk ruspolitikk. Vi som tar til orde for en ny ruspolitikk er nemlig «rusliberalere».

Han mener de såkalte rusliberalerne bruker det beviselige faktum at alkohol er mer skadelig enn de fleste andre ulovlige rusmidler «som en brekkstang for å liberalisere store deler av ruspolitikken».

Det er imidlertid håp om at vi kan bli enig. For bak uroen ligger en del feilinformasjon og en kunstig motsetning.

Kristjánsson tror nemlig at årsaken til at forskere anser alkohol for å være mer skadelig enn andre rusmidler «først og fremst [skyldes at] alkohol er lovlig» og dermed mer tilgjengelig, samtidig som han tror forbudet er en effektiv måte å begrense folks rusproblemer. Da vil en naturligvis være redd for å legalisere andre rusmidler.

Men disse påstandene er rett og slett feil.

For det første virker ikke straff til å avskrekke folk fra å bruke. Som forsker Ole Røgeberg skriver: «Hadde avkriminalisering ført til en kraftig økning i antall brukere og bruksnivå, så ville vi visst det nå.» Og jeg kommer tilbake til hvordan en fornuftig regulering snarere kan begrense enn å øke bruken.

Det er heller ikke sant at alkoholens utbredelse er den hovedsakelige årsaken til at alkohol anses for å være mer skadelig enn de andre rusmidlene.

Ja, utbredelse spiller en viss rolle på noen av rangeringene av rusmidler. Men det samme gjør forbudsvirkningene, som virker i motsatt retning.

Det farligste med ulovlige rusmidler er nemlig at de er forbudt. Det gjør stoffene farligere og det gjør at de inntas på farligere måter.

Det er knapt noen forskere som i ramme alvor mener at alkohol er mindre skadelig enn cannabis, psykedelika, khat og MDMA, om du ser bort fra utbredelsen. Om du hadde fjernet de negative virkningene fra forbudet ville fasiten vært enda klarere i alkoholens disfavør.

Alkoholen er spesielt giftig når det kommer til skaden den påfører andre. Tenk bare på all vold og alle voldtekter som delvis skyldes alkohol. Her kommer ikke andre rusmidler i nærheten.

Kristjánsson har helt rett i at alkoholens negative konsekvenser for samfunnet vårt er et argument for en strengere alkoholpolitikk. Det er jeg er en stor tilhenger av.

Men det er ingen motsetning mellom å være for en strengere alkoholpolitikk og en mer regulert politikk for andre rusmidler. Snarere henger det tett sammen.

Av samme grunn som jeg er for en streng og regulert alkoholpolitikk, hvor myndighetene har kontroll over produksjonen og distribusjonen av alkohol, ønsker jeg en ruspolitikk hvor myndighetene ikke sier fra seg kontroll til mafia, kriminelle og vanlige folk som ønsker tilgang på et annet rusmiddel enn alkohol.

Kristjánsson snakker varmt om behovet for å stenge serveringa en time før, slik de gjør i Trondheim, men forstår ikke at det bare er mulig fordi myndighetene har kontroll på distribusjonen av alkohol. Salget av ulovlige rusmidler har nemlig døgnåpent.

Han kunne også nevnt vinmonopolet og lovpålagte begrensninger på hvor mye alkohol som kan være i de ulike produktene, samt høye alkoholavgifter som fungerer til å begrense bruken.

Disse verktøyene har vi nektet oss for andre rusmidler enn alkohol. Det har blant annet ført til at realprisen på cannabis er halvert siden 1980-tallet, samtidig som "alkoholprosenten" i hasjen har økt.

Han kunne nevnt aldersgrensene vi har på kjøp av alkohol. For cannabis og andre ulovlige rusmidler har vi ingen annen måte å hindre mindreårige å få tak i rusmidlene på enn å håpe på dealernes samvittighet.

Det er nettopp for å hindre at unge får tilgang, at Justin Trudeau, Canadas nye statsminister, har foreslått å legalisere cannabis.

Kristjánsson skyver de svake foran seg, men sannheten er at de som først og fremst forhindres fra å bruke andre rusmidler enn alkohol i dag, er de som ville håndtert det.

Som blant andre Carl Hart har demonstrert har den store majoriteten av dem som bruker rusmidler få problemer med det, slik de fleste av oss håndterer alkohol tålelig bra og ikke ville vært det foruten. Forbudet skremmer de mest lovlydige og ressurssterke av oss fra å bruke.

De som ikke lar seg skremme, mange av dem er de absolutt svakeste i vårt samfunn, blir kriminalisert og straffeforfulgt, noe som forsterker deres problemer med rusen.

Det er en spesielt grotesk form for nytale å kalle dette solidaritet. En skulle forvente mer fra en George Orwell-fan.

Kristjánsson og mange med ham ser trolig for seg at legalisering av andre rusmidler enn alkohol betyr fri flyt. Det forstår jeg at virker skremmende. For det er virkelig skremmende.

Jeg ber imidlertid Kristjánsson se for seg det samme som jeg gjør, noe mye kjedeligere.

Jeg ser for meg rusmidler solgt i kjedelig innpakning med grundig informasjon av folk som kan faget sitt på et statlig monopol.

Jeg ser for meg kontrollerte nivåer av virkestoffene, som gjør at de blir mindre farlige og effektive enn produktene på gata i dag.

Jeg ser for meg strenge aldersgrenser, som forhindrer unge fra å få tak på disse rusmidlene.

Jeg ser for meg høye avgifter, som både begrenser bruken og som reflekterer hvor skadelige stoffene er, både for bruker og samfunnet.

De hardeste stoffene bør ikke selges, men bør bli tilgjengelig for misbrukere på resept eller fås tilgang på i et hyggelig lokale med helsepersonell til stede.

Hadde jeg fått bestemme hadde vi kombinert dette med å flytte alkohol ut av dagligvarebutikkene og påført enda høyere avgifter på alkohol.

Omtrent slik vil en mer rasjonell ruspolitikk se ut.

Dette vil være en politikk som fratar mafia kontroll over produksjonen og distribusjonen; en politikk som ikke setter de svakeste av oss i fengsel; en politikk hvor politi og rettsvesen ikke bruker ressurser på å løpe etter narkomane eller rekreasjonelle brukere; en politikk som gir myndighetene en helt annen verktøykasse enn vi har i dag til å hindre skadevirkningene av rusmidlene.

Rusmidler er for farlig til å forbli uregulert.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook