KLASSIKERNE SOM BLE FREMMEDE: Når lærere kan velge hvilke bøker elevene skal lese, kan terskelen senkes for lavt. Ibsen og Hamsun bør inn på læreplanen igjen. Her fra fjorårets oppsetning av «Peer Gynt» ved Gålåvatnet. Foto: Bård Gundersen / Peer Gynt-stemnet.
KLASSIKERNE SOM BLE FREMMEDE: Når lærere kan velge hvilke bøker elevene skal lese, kan terskelen senkes for lavt. Ibsen og Hamsun bør inn på læreplanen igjen. Her fra fjorårets oppsetning av «Peer Gynt» ved Gålåvatnet. Foto: Bård Gundersen / Peer Gynt-stemnet.Vis mer

Hvis Ibsen og Hamsun ikke står på læreplanen, blir kulturarven for eliten.

Krev klassikerne tilbake.

Kommentar

Det ropes varsko i den litterære skogen. Klassikerne i norsk litteratur står ikke lenger på læreplanen i den norske skolen. I løpet av vinteren har Klassekampen satt søkelys på årsaker og virkninger av den nye friheten: Lærerstudenter som ikke kjenner litteraturhistorien og ikke kan tolke tekster på en grundig måte, felles referanser som forsvinner.

Når lærerstudentene selv ikke har måttet lese klassikere, blir denne overfladiskheten en følgefeil i systemet. Det er all grunn til å lytte til varslerne, og igjen begynne å bygge opp et obligatorisk og felles litteraturpensum for elevene.

For valgfrihet er ikke alltid et gode. I et fag som norsk åpner det for å senke terskelen omtrent til gulvhøyde, og bruke skoletimene på å la elever lese lett stoff de kanskje ellers ville lest på fritiden. I en flimrende skjermjungel er det uansett et gode at ungdom leser, og det er ingen grunn til å sette seg til doms over valgene deres. Men spørsmålet om hva de bør lære på skolen er litt annerledes. Der er de for å tøyes, ikke for å underholdes.

Og de er der for å få dannelse. Dannelse er og blir et omstridt og ullent begrep. Det har et tynt støvlag over seg, og er lett å skubbe til siden når det blir snakk om ferdigheter som har en mer åpenbar nytte, og, ikke minst, som er lettere å måle. Men en grunnleggende dannelse er skoleelever vel forunt. Og konsekvensene av at det forsvinner som ideal, er ikke ønskelige. Da blir kulturarven forbeholdt eliten.

Den vil være verdifull ballast for barna fra bokhyllehjemmene, de som tas med i teatret fra de er små. De andre vil få et innsnevret syn på hvorfor landet de bor i, er som det er, og det vil være mye i tekstene de står overfor i voksenlivet, som vil gå over hodet på dem.

Det er minst fire grunner til at norske skoleelever bør få kjennskap til Ibsen og Undset og de andre.

For det første gir de litterære klassikerne viktige perspektiver på hvordan samfunnet de lever i har utviklet og utvidet seg. Verdidebattene og samtalene i dag har dype røtter, og i en hissig samfunnsdebatt der det kan være lett å få følelsen av at det norske er noe statisk og truet, er det nyttig å kjenne til hvordan lignende debatter artet seg for ikke så lenge siden.

For det andre kan et gjennomtenkt norskpensum være med på å bygge et fellesskap. Når du hører noen nevne Erasmus Montanus eller lerkefuglen Nora og skjønner hva de snakker om, er du en del av en kulturell fortrolighet. Når de kulturelle fragmentene hagler er det godt å ha en plattform.

For det tredje kan den psykologisk komplekse skjønnlitteraturen være en god skole i empati, på en måte mer typepreget sjangerlitteratur sjelden er. Gode romaner og noveller tvinger leseren til å sette seg selv i andres sted, og til å forholde seg til ambivalens og flertydighet. For elever som daglig står overfor reklame og intens politisk polemikk, er dette en god evne å opparbeide seg.

For det fjerde er det også en god evne å ha å kunne skjelne bestanddelene i en symbolsk tekst og være i stand til å se hvordan moralske, følelsesmessige og politiske knuter plukkes på gjennom det oppdiktede skikkelser sier og gjør. «Virkemidler» er et utskjelt ord blant elever som aldri følte seg hjemme i norsktimene, men hvis de virkelig synker inn, er kjennskap til skjønnlitteraturens knep og metoder en god verktøykasse i voksenlivet.

Så mye av både informasjon og adspredelse presenteres i drøvtygget form, for å lokke deg vekk fra det du ellers driver med i et minutt eller fem. Det kan sløve lesermusklene. Den som skal forholde seg til tekster som ikke like umiddelbart røper seg selv, trenger å ha vært gjennom litt skolering; litterær styrketrening som gjør at man ikke gir opp med en gang materialet krever mer enn hverdagens sosiale kortprosa.

Det er mange grunner til at en roman eller skuespill regnes som en klassiker. Iblant skjer det fordi verket vakte furore i samtiden, eller brakte noe nytt inn i litteraturen. Iblant er det fordi den rommer noen allmennmenneskelige problemstillinger som gjør at det er riktigere å kalle det tidløst enn moderne. Iblant er det begge deler. Levende litteraturundervisning innebærer at læreren griper hva det er ved verket som gjør det relevant utover sin egen tid, og vise elevene at de kan finne igjen noe av seg selv i Peer Gynt eller Kristin Lavransdatter.

Lett er det såklart ikke. Det er ikke lett å lære bort tredjegradsligninger heller. Men i begge tilfeller er det bedre å lete etter gode måter å formidle på, enn å stanse på to pluss to.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook