UKRITISK: Stereotype kjønnsroller blir fremdeles ukritisk brukt i dagens maktkamp om barnefordeling, og står som en slags grunntese også for juridisk praksis, skriver kronikkforfatteren. Foto: Henrik Witt / Bildhuset / TT / NTB Scanpix
UKRITISK: Stereotype kjønnsroller blir fremdeles ukritisk brukt i dagens maktkamp om barnefordeling, og står som en slags grunntese også for juridisk praksis, skriver kronikkforfatteren. Foto: Henrik Witt / Bildhuset / TT / NTB ScanpixVis mer

Morspresumpsjonen gjør fedre til tapere

Man holder seg til den gamle antakelsen at «mor er den beste for barnet».

Meninger

På 90 tallet fikk jeg en ung fortvilet mann inn på kontoret. Hans ustabile og personlighetsforstyrrede kone hadde igjen hatt raserianfall, kastet ham ut og nektet ham å se sin lille sønn. Hun hadde som veltalende offer fått en sterk allianse med behandler i barnepsykiatrien, som assisterte henne i å true far fra å ta kontakt. Dette er dessverre ikke originalt.

Vitenskapeliggjøringen av morspresumpsjonen er betinget av et historisk bias i forskningen til John Bowlby og Mary Ainsworth på 50- 60 tallet. De forsket på tilknytning til mor, mens far ble redusert til en støttefunksjon - og, tilknytning til fedre ble aldri undersøkt! Denne skjevheten i det teoretiske grunnlaget og i forskningen deres var selvfølgelig betinget av tidens stereotype kjønnsroller. Men den blir fremdeles ukritisk brukt i dagens maktkamp om barnefordeling, og står som en slags grunntese også for juridisk praksis. Morspresumpsjonen ble avskaffet i barneloven av 1981, men denne lovformuleringen har ikke fått gjennomslag i praksis. Man holder seg til den gamle antakelsen at «mor er den beste for barnet». Jussprofessor Lucy Smith skriver sågar i veileder for jusstudiet at «i barnefordeling er det ikke plass til likestilling.»

Det er interessant at både domstoler, sakkyndige og barnevern skjeler til Bowlby samtidig som man ikke er i stand til å ta inn over seg de faktiske resultatene av denne forskningen. Den viser at 1/3 av alle mødre ikke klarer å skape trygg tilknytning mellom seg og barnet. Normal logikk ville tilsi at for disse barna ville far være særlig viktig som alternativ tilknytningsperson. I retten vil det nettopp være en overvekt av konfliktskapende foreldre, med psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser, rus og atferdsforstyrrelser. Det betyr også at det er spesiell grunn til aktsomhet og til ikke ha en forutinntatt holdning om at «mor er best».

Aftenposten har gjennom en artikkelserie vist hvor vanskelig det er både for rettsvesen og helsevesen å ta inn over seg at mor i mange tilfeller er den voldelige part i familien. På samme måte er det vanskelig å fatte at mor kan forgripe seg på barn seksuelt. Kriminolog Tone Bremnes anslår at én av fem overgripere er kvinner, og at i motsetning til mannlige overgripere er det svært få som blir straffet. Samfunnets syn på morsrollen gjør det vanskelig å orke å ta inn over seg seksuelle overgrep utført av mor.

Midt i en gledelig farsrevolusjon skjer det også en marginalisering av fedre i barns oppvekst. 25 prosent av alle barn bor sammen med bare en av foreldrene, 84 prosent med mor og bare 16 prosent med far. Altfor mange gutter vokser opp i familier uten nære og positive maskuline voksenmodeller. 13000 barn er ofre for mors sabotasje av barns samvær med far. Dette representerer psykisk vold både mot barn og fedrene. Men det får ingen negative konsekvenser, ettersom myndighetene ikke straffer mødres brudd på samværsretten «av hensyn til barnets beste». Hun oppnår dessuten best økonomisk resultat ved at far får være minimalt sammen med barnet og uten overnatting.

Aldri har norske foreldre kranglet mer om samvær. I 2014 behandlet norske domstoler 2700 saker, og i samme år ble 2600 barn avhørt om vold og overgrep. Det betyr at anklager, særlig mot fedre, er til stede i svært mange av sakene. Mødres falske anklager får heller ingen konsekvenser «av hensyn til barnet».

«Foreldre-fiendtlighet» er et komplekst syndrom hos barn som føler seg forpliktet til å være lojale mot en foreldres fiendebilde av den andre, oftest mors bilde av far. De psykologiske effektene hos barnet er velkjente, med lav selvfølelse, selvhat, manglende tillit og depresjon i tillegg til rusproblemer. Disse barna demoniserer far og mister evnen til å gi og ta imot kjærlighet i en situasjon hvor de nettopp trenger to foreldre.

«Mor blir fortsatt ansett som den viktigste omsorgsgiveren, og fedre som kontakter barnevernet med bekymringsmeldinger om mor opplever å ikke bli tatt på alvor,» sier kjønnsforskeren Anita Skårstad Storhaug i sin doktoravhandling, «Barnevernets forståelse av farskap». Barnevernet tilrettelegger i langt større grad for at forholdet mellom mor og barn skal fungere, framfor forholdet mellom far og barn. Fedre opplever at de ikke blir kontaktet når det åpnes en barnevernssak for et barn de ikke bor sammen med. Mors beskrivelser tillegges dessuten stor vekt. Hvis hun framstiller far i et dårlig lys, tar saksbehandler gjerne hennes ord for sannhet og velger å ikke kontakte ham. Saksbehandlere har mange argumenter for å kvittere ut far.

Han får for eksempel beskjed om å flytte ut fordi barnevernet mener mor da har større sjanse for å beholde omsorgen for barnet. Når far så har flyttet ut, forholder ikke lenger barnevernet seg til ham. Av 14 saksbehandlerne Storhaug intervjuet, var det bare to menn. Dette gjenspeiler feminiseringen i etaten.

Fedre utsettes også ofte for argumenter om at barn under tre-fire år ikke tåler å overnatte andre steder enn hjemme hos mor. Dette er tydelig tilbakevist i en konsensusrapport av Richard A. Warchak fra 2014. Professor Frode Thuen sier: «Til tross for at det finnes svært lite forskningsmessig støtte for ideen om at de minste barna trenger en fast base, lever disse oppfatningene tilsynelatende godt blant mange fagfolk - også blant såkalt sakkyndige. Men de lener seg altså på et utdatert og sviktende kunnskapsgrunnlag.»

Forskning viser at spesielt gutter lider under å bli avskåret fra kontakt med fedre. De reagerer med utagering, mangel på disiplin i skolen og dårlige skoleresultater. Man finner også varig bedre sosial mobilitet og intelligens hos barn med tett involvering fra far.

En ny studie fra Universitetet i Bergen viser at barn som mister kontakten med en av foreldrene etter en skilsmisse, oftere sliter med psykiske helseplager, mens skilsmissebarn generelt ikke har flere plager enn andre.

Dessverre er det lite som tyder på endring av praksis i norske rettssaler, hos sakkyndige og i barnevernet. Likestilt beskyttelse for begge foreldre og barns rettigheter til å ha likeverdig kontakt med begge foreldre saboteres fremdeles aktivt av våre store offentlige institusjoner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook