Å påberope seg gud, gir bare mer blod på hendene

Islamismen er en totalitær politisk bevegelse på linje med nazismen og kommunismen. At den påberoper seg gud gjør saken bare verre.

Kommentar

Forrige århundre ga oss konsentrasjonsleirene, det industrielle folkemordet, leirene i Gulag, kommunismen, fascismen og nazismen. Da Berlinmuren falt i 1989 kunne det se ut som om Europa endelig var blitt kvitt totalitære tanker og styresett. Ja, mer enn det: Demokrati og menneskerettigheter var på frammarsj over hele verden. Da steg en ny totalitær bevegelse fram fra sin skjulte tilværelse: Den politiske islamismen. Først som det autoritære presteskapet i Iran, så som troens krigere i Taliban, som globale terrorister i al-Qaida og til slutt som erobrere og terrorister i den Islamske staten (IS).

Nå foreligger en omfattende analyse av dette fenomenet på norsk i boka «Islamisme. Ideologi og trussel», redigert av professorene Øystein Sørensen og Bernt Hagtvet og historikeren Nik Brandal. Boka er den sjuende i en serie som springer ut av et forskningssamarbeid i «Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati» ved Universitetet i Oslo. Islamisme defineres som en politisk ideologi basert på en intolerant, puritansk og bokstavtro tolkning av islam. Den er antidemokratisk, antisekulær, antivestlig og fiendtlig overfor alle typer vantro. Dens mål er et rent og fullkomment samfunn med tilhørende statsmakt, styrt etter rigide sharialover. Vi snakker om en totalitær og voldelig utgave av islam.

Islamismen er både revolusjonær og tilbakeskuende. Om man skal plassere den på en vestlig venstre/høyre-skala, er islamismen en del av det ekstreme høyre, ifølge Øystein Sørensen. Den tar avstand fra alle verdier som vi forbinder med opplysningsideene (ytringsfrihet, religionsfrihet, like rettigheter for alle mennesker, rettssikkerhet osv.). I sin mest ekstreme form, f.eks. IS, er all slags vold akseptabel for å nå de politiske og religiøse målene. Til sammen gjør dette at islamismen har de typiske kjennetegn på en totalitær ideologi, pluss et særegent trekk: Den religiøse komponenten. Som vi har sett bidrar påberopelse av tro til at islamismen sprenger nye grenser når det gjelder voldsbruk. Selv morderne i SS forsøkte å skjule sine forbrytelser. IS myrder foreløpig mer lavteknologisk enn nazistene, men formidler handlingene på internett til hele verden.

Spørsmålet om hva som kjennetegner totalitær tenkemåte er sentralt for å forstå vår egen samtid. Det er ikke nok, ofte avsporende, å bare se bakover på historien. Totalitære ideer vil komme i ny eller fornyet innpakning. Men kjernen er permanent og kraftfull. Øystein Sørensen trekker det hele sammen i fire punkter:

•Drømmen om et rent, fullkomment samfunn.

•Forestillingen om en stor og altomfattende sannhet, og at alt og alle som er uenige må nedkjempes.

•Ønsket om å kontrollere alle sider av menneskelivet og samfunnet. Ikke bare menneskenes atferd, men også deres sinn.

•Ideen om at bruk av vold er et spørsmål om hva som er hensiktsmessig, og at målet er så stort og opphøyd at ethvert virkemiddel er akseptabelt.

For å bekjempe autoritære tendenser og totalitære ideer, er det ikke nok å kunne identifisere disse. Vi må ha en demokratisk beredskap og en dypere forståelse av hvilke verdier, ideer og rettigheter som utgjør den liberale rettsstaten. I dag er dette stort sett ivaretatt i 17. mai-taler og stive tekster i barnas lærebøker. Tallrike meningsmålinger viser at det er store hull, noen av dem nokså mørke, i folks forståelse av demokrati, menneskerettigheter og rettsstat. Derfor er det interessant at Bernt Hagtvet, akademias brennende tornebusk, i boka om islamisme også tar opp de virkelig vanskelige spørsmålene som demokratiet nå konfronteres med. Han spør: «Er vi virkelig, når alt kommer til alt, del av samme menneskehet med lik rett til likeverdig behandling? Og krav på medmenneskelighet? For våre handlinger viser jo om og om igjen at dette er en skjør idé.»

Hva skal en slik idé tuftes på? Hagtvets svar er konflikt og forskjellighet. Følelsen av å være unik som menneske, og samtidig erkjenne fellesskap i ulike ringer rundt oss, utgjør kjernen i å være oss selv. Forskjelligheten og enheten er antakelig den viktigste bestanddelen i det å være menneske. Her finner Hagtvet en kosmopolitisk tanke: Å angripe andres forskjellighet er et angrep på vår egen rett til forskjellighet. Slik blir toleranse et kjempende ideal fordi toleransen er knyttet til tanken om at vår forskjellighet utgjør vår enhet.

Grunnlovsjubileet produserte verdifull kunnskap om de historiske forutsetningene for folkestyret. Nå er tida inne til å gå et skritt videre når det gjelder forskning, utvikling og nytenkning om vårt politiske system. Demokratiets grunnmur, tilliten, slår sprekker fordi systemet er under press. Uten fornyelse, vedlikehold og klarere bevissthet er demokratiet truet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook