INGEN BOBLE: Trossamfunn som får rundhåndet pengestøtte fra staten, kan ikke leve i en boble. Og politikere bør reagere når imam Nehmat Ali Shah opptrer på støttemarkeringer for en islamistisk drapsmann. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
INGEN BOBLE: Trossamfunn som får rundhåndet pengestøtte fra staten, kan ikke leve i en boble. Og politikere bør reagere når imam Nehmat Ali Shah opptrer på støttemarkeringer for en islamistisk drapsmann. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Politikerne må våge å reagere mot imamen

Som borger kan du si og mene hva du vil. Men som religiøs leder har du påtatt deg et større ansvar.

Kommentar

Det er oppvask i vente i Norges største moské, men det er usikkert hvor grundig den blir. For politikerne som står og betrakter saken fra utsiden, er det imidlertid ingen grunn til å være ullen, selv om noen av dem prøver å være det.

Nehmat Ali Shah, imam i Jamaat E-Ahle-Sunnat-moskeen, er fremdeles i Pakistan. Der holdt han appell i en minnemarkering for Mumtaz Qadri. Qadri ble henrettet 29. februar, omtrent fem år etter at han tok livet av Salman Taseer, guvernøren i Punjab, fordi Taseer ville myke opp landets drakoniske blasfemilover. Shah holdt også appell da et hundretalls norskpakistanere holdt en støttemarkering for Qadri i Oslo tidligere i år.

Flere norskpakistanske samfunnsdebattanter har reagert kraftig på at en innflytelsesrik imam i en norsk moské deltar på minnemarkeringer for en fundamentalist som begikk et religiøst motivert snikmord. De har krevd reaksjoner mot Shah. Men andre har forholdt seg tause. Ap-politiker Khalid Mahmood, som har bånd til den statsstøttede moskeen, vil ikke svare på om han mener imamen bør gå. Moskeens styreleder Ghulam Sarwar vil avvente et styremøte.

I utgangspunktet er det forståelig at politikere og administratorer vil være forsiktige med å si at noen bør gå fra stillingen sin på grunn av at de har gitt uttrykk for det de tror og mener. Men i denne saken er det fullt mulig å være klar, så lenge man er presis.

For det første: Ytringsfriheten tillater både å ha ekstreme og moralsk forkastelige meninger, og å gi uttrykk for dem. Som borger kan Shah mene og si hva han vil.

For det andre: Denne saken handler ikke bare om ytringsfrihet, men om rolleforståelse. Shah står fritt til å delta i de demonstrasjoner han måtte ønske, men han kan ikke forvente å gjøre dette og samtidig beholde en posisjon der han skal fungere som moralsk og religiøs autoritet, og har en representativ rolle. I likhet med lærere og politimenn har religiøse ledere et ansvar som gjør at de ikke kan gi etter for enhver impuls de har som privatpersoner. I trossamfunnloven står det at prester og forstandere må leve et hederlig og lovlydig liv. Den som deltar aktivt på en støtteerklæring for en mann som har forbrutt seg voldsomt mot det som er gjeldende lov både i Norge og Pakistan, nærmer seg denne grensen.

At Shah under markeringen i Pakistan hevdet å representere «alle pakistanere og muslimer i Norge», gjør det ikke bedre.

I årenes løp har Shah tatt imot en rullerende rekke av norske toppolitikere og statsråder i moskeen på Grønland. Han er ikke bare en privatperson når han opptrer offentlig, ikke da han satt i dialogmøter med tidligere kulturminister Thorhild Widvey, og ikke da han valgte å gå til minnemarkeringen i Rawalpindi i Pakistan.

Trossamfunn som får rundhåndet pengestøtte fra staten, lever ikke i sin egen boble. De bør møte reaksjoner, utenfra og innenfra, hvis de forfekter synspunkter og handlemåter som strider mot norsk lov. Det er det også en sunn tradisjon for.

I fjor måtte Kilden menighet på Jæren forandre trosbekjennelsen sin, som anbefalte fysisk tukt av barn, etter at barneombudet reagerte og menigheten ble politianmeldt for å oppfordre til vold. Og det er ikke bare jussen som er styrende: I januar måtte en imam i Arendal tre til siden, etter å ha sagt at muslimer ikke burde delta i bursdagsfeiringer eller si «god jul» til ikke-muslimer. Når disse uttalelsene ble slått kontant ned på og oppsigelsen fulgte like etterpå, er det ingen grunn til å ha berøringsangst i møte med Oslo-imamens langt mer alvorlige valg.

Shah har også tidligere kommet med en rekke urovekkende uttalelser, blant annet om jøder, som angivelig ble forfulgt av nazistene fordi de var «et urolig folk». Han er kjent for å være en kontroversiell skikkelse i sin egen moské, som blir holdt oppe av eldre og grånende krefter mens den yngre generasjonen murrer. Det virker sannsynlig at stemmer som stiller krav utenfra, vil finne støttespillere blant moskeens egne medlemmer.

I et intervju i Aftenposten i dag prøver Nehmat Ali Shah selv å gjøre det spesifikke spørsmålet om Mumtaz Qadri til et generelt et. Han sier at han ber for Qadri fordi man skal be for alle som dør, og at moskeen alltid har fordømt personer som tar loven i egne hender. Sett opp mot at han har deltatt på ikke én, men to markeringer for Qadri, og selv gir sterk støtte til de pakistanske blasfemilovene som Qadri mente han forsvarte, er det ikke vanskelig å se glipen mellom liv og lære, unnskyld, medieuttalelser.

I et opphetet Europa der religiøse fanatikere stadig prøver å forføre unge muslimer til å velge en voldelig og ekstrem versjon av islam, er ikke dette et område for dobbeltkommunikasjon. Det er ingen grunn til at politikere skal la være å gi klar beskjed til Jamaat E-Ahle-Sunnat-ledelsen i saken, og det er ingen grunn til å spare på grønnsåpen i oppvasken som kommer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook