TETT: Nesten 100 prosent av produsentene har større dyretetthet enn det de tidligere hadde, opp mot 20 kyllinger per kvadratmeter, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
TETT: Nesten 100 prosent av produsentene har større dyretetthet enn det de tidligere hadde, opp mot 20 kyllinger per kvadratmeter, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det beste for dyrene

Utnytting av dyr foregår innenfor rammer som ikke er konstruert for dyrets, men produksjonens beste.

Meninger

Da TV 2 viste kverning av levende hannkyllinger i eggindustrien nylig, ble mange - med rette - opprørte. Men ifølge industrien selv er kverningen «det beste for dyret».

Uttalelsen minner meg om et sitat fra en av foreleserne jeg hadde som student på Veterinærhøgskolen. Etikkundervisning sto på planen, og vedkommende tok opp problemet med at landbrukets husdyrhold i stadig større grad ble kritisert. Hvordan skulle vi som veterinærer forholde oss til det? Kort sagt ble vi oppfordret til å si noe à la dette: «Uansett hva vi gjør, så gjør vi det for dyrets beste».

I realiteten vet vi - både veterinærer og de fleste andre - at dette svært ofte ikke er tilfelle. Utnytting av dyr foregår innenfor rammer som ikke er konstruert for dyrets beste, men tvert imot produksjonens beste. Dyrene er midler til et mål - å fylle butikkenes kjøledisker og produsentenes lommebøker. Masseproduksjon av levende liv, transporter hvor tusenvis av dyr dør årlig, slakterier med avliving på samlebånd og låvebygninger fylt med dyr på svært begrensede arealer, er naturligvis ikke til «det beste for dyret».

Men det hindrer oss ikke i å fortsette selvbedraget - og krydre beskrivelsene av husdyrenes livssituasjon med honnørord. Følger vi samlebåndet med de daggamle kyllingene og hunnfuglene som «får leve», finner vi mange av disse begrepene. «Frittgående høner» er kanskje det mest vanlige begrepet som skal gi positive assosiasjoner til produksjonsdyrs liv. Det betyr at det er ni høner per kvadratmeter, til sammen 7500 i samme rom - og fuglene får ikke være ute. Enten er alle på ett låvegulv, eller de holdes i hyllesystemer (aviarer). Siden hyllene også teller som gulvareal, gjør aviarer at man kan ha mange flere dyr inne i en bygning - og det er ingen spesifikk grense for tetthet.

Et vanlig hyllesystem kalt «Natura» - nok et flott navn uten substans - beskrives som «et effektivt system med høy dyretetthet». 56 prosent av norske høner lever slik - mens 40 prosent lever i bur med «miljøinnredning». Miljøet består foruten netting av en pinne, en plastgardin som hønene kan legge egg bak og et flisbrett som av og til er tilgjengelig. Sju-ni høner har plass som tilsvarer ett A4-ark hver i dette miljøet. Økologisk produksjon er nok heller ikke helt slik forbrukeren forestiller seg, men det er en reell forskjell hvor hønene er seks stykker per kvadratmeter innendørs, og har krav på uteareal 1/3 av sitt liv.

På et annet samlebånd i et annet rugeri klekkes en annen type kyllinger - de som vokser seg tunge nok fort nok til å selges til kjøttproduksjon. Men finnes det ikke «saktevoksende» raser?

Nok en gang er språket vakrere enn virkeligheten. Den «saktevoksende» rasen som ble diskutert i Stortinget nylig, er bare 10- 15 prosent lettere enn den svært tunge Ross 308 - og fra samme leverandør. AgriAnalyse-rapporten som var grunnlag for debatten forteller oss at den «saktevoksende» kyllingen oppnår samme vekt med bare 2,5 dager mer i kyllinghuset. En noe mer naturlig kylling - som de kortlevde hanekyllingene som ender i kvernen - ville fortsatt være slanke, små og senete fugleunger på den tiden broilerne utvikler sine salgbare lår- og brystmuskler. Det er bra at kyllingenes unaturlige vekst diskuteres på Stortinget. Men det beste for dyrene ble aldri en reell del av diskusjonen.

Det var derimot «dyrevelferdsprogrammet» som regjeringen ivrig har framsnakket. Da regjeringen innførte «dyrevelferdsprogram» for kyllinger, tillot de samtidig større tetthet for de produsentene som var «best». Programmet går primært ut på at kyllingene ikke skal ha synlige sviskader på føttene - noe som uansett ville være et brudd på loven, da dyr naturligvis ikke skal leve med sviskader grunnet sin egen urin/avføring. I forbindelse med stortingsdebatten kom det fram at systemet har tillatt nesten 100 prosent av produsentene å ha større dyretetthet enn det de tidligere hadde - opp mot 20 kyllinger per kvadratmeter. Man «belønner» produsenter som følger loven med at de får anledning til å holde flere dyr per kvadratmeter. Det er ikke det beste for dyrene, det er det beste for økonomien.

I debatten rundt dyrene i landbruket får man ofte inntrykk av at «det beste for dyret» helst skal være sammenfallende med fortsatt masseproduksjon og tilnærmet likt forbruk av animalske produkter som i dag. Det er det ikke.

Det beste for dyrene er at vi tar hensyn til at hvert enkelt «produksjonsdyr» har evne til å føle smerte og frykt like sterkt som dyr vi aldri kunne tenke oss å produsere eller ta livet av på samlebånd. Det beste for dyrene er at vi innser deres egne interesser, inkludert deres livsønske. Det beste for dyrene er at vi endrer vårt forbruk bort fra produktene av dem.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook