IMØTEGÅR JAGLAND: Professor Terje Tvedt mener det bildet som Thorbjørn Jaglands tekst i Dagbladet påskeaften tegner er en verden hvor islamismen er uten historie, og hvor terroristene er de «som føler seg som tapere og er stilt utenfor». Foto: Olav Olsen / NTB Scanpix
IMØTEGÅR JAGLAND: Professor Terje Tvedt mener det bildet som Thorbjørn Jaglands tekst i Dagbladet påskeaften tegner er en verden hvor islamismen er uten historie, og hvor terroristene er de «som føler seg som tapere og er stilt utenfor». Foto: Olav Olsen / NTB ScanpixVis mer

En elites tenkemåter — tilfellet Thorbjørn Jagland

Thorbjørn Jaglands svar på terroren er å skrive om historien.

Meninger

Vi lever i en tid da hevdvunne verdensbilder står for fall og det blir stadig klarere at det er et økende gap mellom samtidens konfliktlinjer og det politiske lederskaps forståelse av dem.

Globaliseringen, klimautviklingen, islamsk terrorisme, og migrasjon - alle er vanskelige spørsmål som ingen vet sikkert hvordan skal løses. I en slik overgangsfase er det derfor spesielt viktig å identifisere dominerende tenkemåter for å forstå samtiden, men også for at politikerne skal kunne handle klokt i fremtiden.

26.3.2016 skrev Thorbjørn Jagland en kronikk i Dagbladet som gir et usedvanlig aktuelt og tydelig bilde av disse tenkemåters dogmatikk og historiske feste. To dager etter at Den islamske stat påtok seg ansvaret for å ha myrdet 35 mennesker i Brussel og New York Times slo fast at IS siden januar 2015 har drept mer enn 1000 mennesker i aksjoner utenfor Irak og Syria, skrev han en artikkel hvor hovedpoenget var at islamismen ikke må kritiseres, og at det som skjedde i Belgia viser at «vi er konfrontert» med «dessverre mange ulykkelige mennesker».

Det er betydningsfullt når Norges tidligere statsminister, stortingspresident, utenriksminister, leder av Nobelkomiteen og nå generalsekretær i Europarådet, definitivt en del av den norske og europeiske elite, ikke med ett ord nevner Det islamske kalifat som har erklært krig mot Vesten; de mange vel integrerte jihadistene, eller de danske imamenes planer for å overta makten i Danmark. I hans bilde av verden finnes ikke arrogante og seierssikre islamister som er villige til å ofre sitt og andres liv for et teokratisk diktatur, bare ulykkelige mennesker som av grunner «vi» ikke skjønner blir radikaliserte.

Jagland avviser enhver diskusjon om hvorvidt den islamske religionen eller dens politiske historie har trekk som kan forklare terror som strategi og hatet mot de vantro. I stedet advarer han mot kritikk av islamismen. Han skriver at jo mer «vi snakker om dem og oss, jo mer vi ønsker å vinne over dem, jo flere vil bli rekruttert».

Jaglands perspektiv vil kreve at de som prøver å bekjempe IS i Midtøsten må legge ned våpnene. Og de som i Europa ved sin kritikk av islamismen søker å støtte de muslimene som lever sine liv spent mellom moderne pluralisme og skriftens dogmer, og som overhodet ikke vil ha noe med IS, terrorisme eller islamsk fundamentalisme å gjøre, må stoppes.

Det bildet av verden som Jaglands tekst tegner, er en verden hvor islamismen er uten historie, og hvor terroristene er de «som føler seg som tapere og er stilt utenfor». Eller med andre ord: Det er de ikke-muslimske europeere som tildeles ansvaret for de «ulykkelige» terroristene. Og det er majoritetsbefolkningen han kritiserer for å trekke farlige skiller mellom «oss og dem» og ikke islamistene - til tross for at det er de som deler verden i to: «islams hus» mot «krigens hus».

Jagland plasserer Europa i sentrum for alt og som forklaring på alt, og det innebærer at islamsk terrorisme fortolkes bare som et europeisk fenomen, mens den i virkeligheten rammer kristne i Pakistan, hinduer i India, og, ikke minst, andre muslimer i Midtøsten. Jagland kombinerer taushetens og selvbebreidelsens strategi på en måte som uvegerlig vil forsterke det polariserte verdensbilde han advarer mot.

Men det viktigste med Jaglands kronikk er ikke at han åpenbart underslår at Koranen, hadithen, eller islams historie kan legitimere terror som strategi, og at han er lukket inne i sitt eget fortolkningsunivers av europeisk botferdighet. Det mest oppsiktsvekkende er at han vil omskrive historien for å svekke det han mener gir grobunn for terrorismen.

Jagland forklarer fremveksten av islamsk terrorisme med sin versjon av samtidshistorien; en tid hvor «det er lett å fortelle muslimer at de er under angrep». Men hvordan kan han finne det «lett å fortelle» dette? Realiteten er jo: Det var etter at Vesten styrtet de mer sekulært orienterte diktatorene i Irak og Libya at islamismen styrket seg overalt og kunne ta makten i Tripoli. Vesten er Saudi Arabias mektige allierte, den viktigste sprederen av global wahabisme, og støttet islamister mot Assad i Syria. Vesten fører krig for en islamsk regjering i Kabul. Og i de siste tiårene har Norge gitt mer bistand til islamske områder enn til kristne land, inkludert støtte til 115 koranskoler i Pakistan. Selvsagt har Nato, sammen med muslimske regjeringer, kjempet mot islamister, men Jaglands «lette» fortelling forutsetter omskriving av historien for å passe virkeligheten inn i sitt bilde.

Men Jagland vil også fremme en ny syntese av verdenshistorien. Selv de troendes gud kan ikke endre fortiden, men for generalsekretæren er det lett match. Han vil utarbeide en «samlende fortelling for muslimer, kristne og jøder» hvor konklusjonen er klar, og basert på tre premisser:

A) «Vi vet at muslimer, kristne og jøder springer ut av det samme». Men dette er jo nettopp noe av det vi ikke vet noe om, og påstanden er absurd fra et historisk ståsted. De tre religionene deler noen religiøse fortellinger, men historien kan ikke påvise at milliarder av mennesker har samme skaper eller stamfar, og ingen historiker vil heller si at de «sprang ut» av samme kultur.

B) «Vi vet ... at vi i stor grad har en felles historie». Selvsagt har religionene interagert på forskjellige tidspunkt i historien, og som del av menneskeheten har vi alle felles historie, men det som er mest slående fra en historikers synspunkt er jo hvor forskjellig akkurat disse religionenes historie har vært, ikke minst islams rolle i Asia og kristendommens i Europa.

C) «Vi vet ... at muslimene har bidratt mye til det vi i dag kaller den europeiske kulturarv» og at de «ikke kommer fra underlegne kulturer». I de siste tiårene er det gjort mye forskning som har dokumentert hvor viktig den muslimske verden var for å redde den klassiske arven og dermed bidra til renessansen, men det finnes ikke noe grunnlag for å hevde at «muslimene har bidratt mye» til den europeiske kulturarv, og et spørsmål som stadig flere historikere er opptatt av er jo snarere hvorfor den islamske verden ikke lyktes i å modernisere fra 1500-tallet og utover.

Men Jaglands nye versjon av historien har et mål. Europarådet skal, i klassisk paternalistisk ånd, avklare noen av de store stridsspørsmålene innenfor historievitenskapen - for å «gjøre muslimene stolte, for de har mye å være stolte av».

Det er alltid grunn til å være bekymret når politikere vil retusjere fortiden for å tilpasse den sine verdensbilder. Det er ekstra urovekkende når en slik autoritær idé beskrives som en nødvendig handling av overordnede moralske grunner. Lederen av Arbeiderpartiet, Trygve Bratteli, sa da han på 1970-tallet hørte om Thorbjørn Jaglands stigende stjerne (tatt fra Hans Olav Lahlums bok, «Haakon Lie»): «Hvis han der får noen makt i dette partiet, skalker jeg alle luker!».

Det kan neppe være tvil om at dersom Jaglands forståelse av islamistisk terrorisme får dominans og han samtidig blir vår historielærer, så må vi alle skalke lukene.

Det samfunnsmessige problemet er at Jagland ikke er alene. Hans oppfatninger er påvirket av tunge idéhistoriske tradisjoner. Den tankefiguren som dominerte norsk offentlighet da Jagland ble dannet som politiker, var rotfestet i forestillinger om universelle utviklingsteorier og en todelt modell av verden som besto av «utviklede land» og «utviklingsland». Da var det logisk for et samlet Storting å gruppere alle land i Afrika, Asia og Latin-Amerika under én betegnelse og med én felles utviklingsstrategi, som de i tillegg mente var basert på historisk erfaring.

Politikerne kunne sende ut hjelpere for å realisere den utvikling som historien selv gikk svanger med. Så sent som på begynnelsen av 2000-tallet slo Stortinget i fullt alvor fast at hele verden var enig om samfunnsutviklingens mål og hvordan den skulle nås.

Alle kulturer og religioner er blitt oppfattet som grunnleggende like, alle har utviklet like ideer om menneskerettigheter og deler de samme basale verdiene. I tiden etter årtusenskiftet kan den dominerende tankefiguren kalles «Den schizofrene verdensborger». Nå er perspektivet også i økende grad blitt påvirket av en elite som er spent mellom en nasjon de lurer på om fortsatt finnes, og en verdenspolitisk arena de vil være en del av, men ennå ikke forstår eller har funnet sin plass i.

De fleste vil være enige om, også mange i den politiske eliten, at det i de siste årene er fattet viktige beslutninger, til og med av verdenshistorisk betydning, hvor konsekvensene ikke bare ble helt annerledes enn hva som var meningen, men hvor selve forståelsen av situasjonen var overflatisk og basert på en tilnærming man ikke forsto begrensningene til. Det er derfor ikke ideen om nestekjærlighet som har krasjet med realitetene. Det er snarere en epokes dominerende tenkemåter som har kollidert med en virkelighet de ikke klarer å forklare.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook