TID FOR SELVERKJENNELSE? Kronikkforfatteren mener Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, er en av dem som bør se i speilet og erkjenne egne feilvurderinger i stedet for å skylde på andre. Foto: Hampus Lundgren / Dagbladet
TID FOR SELVERKJENNELSE? Kronikkforfatteren mener Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, er en av dem som bør se i speilet og erkjenne egne feilvurderinger i stedet for å skylde på andre. Foto: Hampus Lundgren / DagbladetVis mer

Ydmykhet og selverkjennelse

Det er ynkelig når folk som har opptrådt kritikkverdig, nekter å ta selvkritikk.

Meninger

Påskens Brussel-terror har avstedkommet betydelig debatt. Etter mange år med bagatellisering, er det fint å se en økende erkjennelse av at Europa faktisk har alvorlige utfordringer knyttet til manglende eller dårlig integrering av store og voksende innvandrergrupper.

Det som imidlertid er en smule forstemmende, er at mange av dem som nå motvillig innrømmer at utfordringene er større enn hva man tidligere har trodd/påstått i så liten grad er villig til vedstå seg sin del av ansvaret for tingenes bedrøvelige tilstand.

I mange år har moderate motstemmer forsøkt å rope varsku, men disse har hånlig blitt avfeid med invektiver og hersketeknikker. Som Mahmoud Farahmand skriver (Vi lot fanatismen gro, Dagbladet, 22. mars): «Vi har med åpne øyne [tillatt] parallelle samfunn der fanatismen og hatet mot storsamfunnet er i fritt utløp. De som har advart mot utviklingen har selv i stor grad risikert stigmatisering og marginalisering.»

I en slik situasjon burde vi kunne forvente noe mer enn en tafatt konstatering av at det har oppstått problemer, samt lettvint synsing om at vi må bli flinkere til ditt, eller bevilge mer penger til datt, kombinert med fortsatt moralisering mot dem som lenge har etterlyst større grad av realisme.

Det vi burde kunne forvente, er ydmykhet og selverkjennelse.

Det er ynkelig når folk som har opptrådt kritikkverdig, nekter å ta selvkritikk. Det er skuffende og trist når folk som har bidratt til å svekke den generelle tryggheten og sammenhengskraften i samfunnet er mer opptatt av å skylde på andre enn av å erkjenne egne feilvurderinger.

Dagbladets kommentator John Olav Egeland (Det som er trendy nå: Å si at medfølelse er moralisme og maktmisbruk, Dagbladet 25. mars) og Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland (Jo mer vi snakker om dem og oss, jo mer vi ønsker å vinne over dem, jo flere blir rekruttert, Dagbladet 24. mars) er to av mange eksempler som illustrerer nevnte, generelle tendens.

Problemet er ikke at alt som sies her er galt - selvsagt ikke. Problemet er det som ikke sies; problemet er elefanten i rommet som våre eliter helst ikke vil snakke om, men som sannsynligvis er den viktigste faktoren av dem alle, nemlig antall immigranter.

I sin kronikk Innvandringsevangeliet går mot slutten (Aftenposten 29. mars) skriver Helge Lurås, leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse, blant annet: «Hvor mange ikke-etniske nordmenn kan vi klare å absorbere før vi får svenske eller belgiske tilstander?»

Den innlysende observasjon at antall innvandrere nødvendigvis vil ha avgjørende betydning for hvilken grad av integrering vi kan oppnå, blir imidlertid ikke bare forbigått i stillhet av mange; den blir utrolig nok eksplisitt fornektet eller problematisert av enkelte.

Således valgte Liv Tørres, direktør ved Nobels Fredssenter og med doktorgrad i statsvitenskap fra UiO, gjentatte ganger i sitt tilsvar Dommedagsprofeti om innvandring (Aftenposten 29. mars) å gjøre det til et hovedpoeng at Lurås her tok fullstendig feil, og at «antallet [ikke] er viktig».

Sentrale kjennetegn på intellektuell redelighet inkluderer villigheten til å innrømme feil når de påpekes, samt evne og vilje til på forhånd å kunne si hvilke observasjoner eller fakta som eventuelt vil få en til å endre oppfatning.

Hva ville Jagland, Egeland, Tørres og deres meningsfeller si dersom islamske ekstremister for eksempel hadde bombet eller skutt ned flere passasjerfly? Eller hvis de hadde drept tusenvis på en fotballstadion? Eller lykkes i å bruke ABC-våpen mot en europeisk storby? Med andre ord: hvor ille må det bli før vi kan håpe på en uforbeholden unnskyldning fra dem som har vært pådrivere for den politikken som har gjort at denne typen scenarioer nå framstår som alt annet enn utenkelige?

Når dette er sagt bør det tilføyes at det finnes formildende omstendigheter. For det første er dagens menneskerettighetsbaserte regime konstruert for å forhindre en gjentakelse av det som skjedde før og under andre verdenskrig. Min vurdering er at man er kommet skjevt ut etter hvert, og at viljen til kursjusteringer er skremmende liten, men det bør likevel være mulig å ha en viss forståelse for det hele.

For det andre har vi her å gjøre med et intellektuelt paradigme som har fått en så sterk stilling at dets tilhengere etter hvert blir ute av stand til å ta inn over seg perspektiver som bryter med paradigmets forestillinger og antakelser. I min siste bok argumenterer jeg for at dette har gått såpass langt at vi med god grunn kan snakke om en form for fundamentalisme.

Det er trist at det skal være slik, for det betyr at Europa høyst sannsynlig vil fortsette å grave sin egen grav en god stund ennå, og at den nødvendige kursendring vil la vente på seg. Kanskje helt til det er for seint (jf. Janne Haaland Matlary, Sikkerhet på territoriet, Dagens Næringsliv, 29. mars) (krever innlogging).

For all del, jeg tror Norge og Europa kan integrere folk med religiøs, etnisk og kulturell bagasje som skiller seg fra vår egen, og at slike prosesser kan være gjensidig berikende. Dessuten er jeg enig i at vi i det rike Vesten har et moralsk ansvar for våre mindre privilegerte medmennesker. Jeg er imidlertid ikke enig i at vi skulle ha en moralsk forpliktelse til å begå demografisk og kulturelt selvmord.

På lengre sikt må vi håpe at det vil lykkes oss å eksportere demokrati og menneskerettigheter til andre folkeslag. Det tok sin tid før den slags vant fram her hos oss, og det kommer til å ta tid andre steder også. Dersom vi i moralsk overmot gaper såpass høyt at våre egne samfunn blir ødelagt, da vil vi på lang sikt også ha fratatt resten av menneskeheten håpet om å få ta del i våre verdier.

I stedet for en langsiktig plan for en bedre verden, har vi i så fall fått et kortvarig velferdskalas som bare har gagnet en liten brøkdel av alle dem som har skrikende behov for de intellektuelle, vitenskapelige, teknologiske og politiske landevinninger Vesten har brukt flere hundre år på å kjempe fram. Hvor lenge må vi vente før det blir mulig å diskutere dette på en grundig og ordentlig måte, uten å bli stigmatisert av representantene for det som i sannhet har utviklet seg til å bli et godhetstyranni?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook