«SKJØNNMALER»: Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde skriver at de han møter «ikke kjenner seg igjen i skjønnmalingen byråd Geir Lippestad bedriver». Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
«SKJØNNMALER»: Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde skriver at de han møter «ikke kjenner seg igjen i skjønnmalingen byråd Geir Lippestad bedriver». Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Hva med noe mindre skråsikkerhet, byråd Lippestad?

Tida er overmoden for ærlige analyser.

Meninger

Utfordringene knyttet til dagens hurtige demografiske endringer er åpenbar for de fleste, men ikke for byråd Geir Lippestad. Til tross for at EU og andre organisasjoner bruker mye tid på å bekjempe segregeringen som finner sted over hele Europa, velger byråden å angripe dem som påpeker denne bekymringsfulle utviklingen. Dette er forsåvidt ikke noe nytt, men det nye er at man forsøker å overbevise seg selv og andre om at utviklingen er positiv og at eventuelle negative tendenser skyldes den opprinnelige befolkningens manglende vilje til å inkludere dem som kommer til landet. Angrep er tydeligvis det beste forsvar.

Ikke vet jeg i hvilke miljøer Lippestad beveger seg, men de jeg møter kjenner seg ikke igjen skjønnmalingen Lippestad bedriver. Mange føler slike beskyldninger er en fornærmelse mot den toleransen nordmenn flest har vist de siste 40 årene. Den store majoriteten av nordmenn har på alle vis tatt vel imot de mange som har fått mulighet til å komme til landet vårt de siste årene. Samfunnet har sågar kollektivt tilrettelagt for kulturell og religiøs praksis som historisk har vært helt fremmed i vårt land.

Hvorvidt resultatet av de siste års innvandringspolitikk har ført til etableringen av parallellsamfunn er ikke det debatten knyttet til integrering bør dreie seg om. Det vi trenger er ærlig og utilslørt omtale av de utfordringer vi står overfor. Da kommer vi ikke utenom det som mange vil beskrive som «elefanten i rommet».

Elefanten er islam. Ikke islam som religion, men islam som politisk ideologi. Svært mange muslimer forholder seg til islam på en måte som ikke gir religionens utøvere muligheter til å omfavne de individuelle frihetene vårt samfunn er tuftet på.

Islams patriarkalske tradisjoner og kollektive strukturer gjør det svært vanskelig for muslimer flest å bryte dette mønsteret. Man kan forstå at mennesker som gjennom generasjoner har forholdt seg til forbud og påbud nedarvet gjennom tolkninger av religion blir overveldet av de liberale friheter de finner ved ankomst til Norge. Men man må samtidig ikke glemme at det er nettopp fraværet av disse frihetene som har gjort de fleste muslimske land til dysfunksjonelle samfunn.

Det som i dag er særlig bekymringsfullt, er at heller ikke neste generasjon innvandrere ser ut til å gi slipp på disse religiøst betingede begrensningene. Heller ikke 2. generasjon søker i særlig grad fellesskapsarenaene i samfunnet, enten det gjelder egne barns skolegang, kulturaktiviteter, nærmiljøet eller frivilligheten generelt. Vi opplever også at muslimske menn nesten utelukkende gifter seg med muslimske kvinner, og da gjerne en kvinne hentet i foreldrenes opprinnelsesland.

Vi ser at muslimske kvinner opplever sosial kontroll som frarøver dem deres frihet. Vi opplever voldsomme protester mot bruken av ytringsfrihet. Vi ser religiøs uniformering. Vi ser mangel på pluralisme og mangel på toleranse overfor seksuelle minoriteter. Vi ser ideologisk lydighet overfor konservative religiøse ledere. Ledere som fremmer og forsvarer religiøs intoleranse og som til stadighet kommer med verbale angrep mot vestens friheter.

Lippestad må gjerne hevde at slike avvik fra normene i flertallssamfunnet ikke kvalifiserer til karakteristikken parallellsamfunn, men særlig troverdig er det ikke. Tiden er uansett overmoden for at vi politikere presenterer ærlige analyser av utviklingen. Et premiss for enhver form for integrering er at vi forlanger kompromissløs adopsjon av våre liberale frihetsverdier. Stadig flere gratis velferdstjenester og enda større pengeøverføringer løser ingenting. Snarere tvert mot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook