KRITISK: Forfatter Hanne Kristin Rhode, her fra egen boklansering i fjor, kritiserte kritikerkorpset og fikk høre det. I dette innlegget får hun støtte fra akademikerhold. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KRITISK: Forfatter Hanne Kristin Rhode, her fra egen boklansering i fjor, kritiserte kritikerkorpset og fikk høre det. I dette innlegget får hun støtte fra akademikerhold. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Jakten på Hanne Kristin Rohde

Flere føler seg så truffet at de tyr til retorisk «overkill» i et forsøk på å bekjempe fienden.

Meninger

Hanne Kristin Rohde har tillatt seg å komme med kritikk av kritikerkorpset. Hennes saklige innlegg og betimelige, skarpstilte spørsmål blir møtt med voldsomme polemiske og nedlatende angrep. Dama er både «angstbitersk» og «konspiratorisk», hennes tekst inneholder «lag av aggresjon», og Rohdes kritikkforståelse er «intellektuelt umoden».

Ifølge Knut Faldbakken står hun for «en ukontrollert utblåsning», der kritikere får «rene skyllebøtter av hån og mistenkeliggjøring slengt etter seg». Som om ikke dét var nok, skriver han at et av Rohdes spørsmål er «det rene tøv» og at hun bedriver en «ellevill avsporing». Var det noen som nevnte ukontrollert utblåsning?

Det er fristende å betegne slike reaksjoner som det man på folkemunne kaller «utdriting». Og sett fra utsiden formelig roper slike utsagn på psykologisering: Flere føler seg så truffet at de tyr til retorisk «overkill» i et forsøk på å bekjempe fienden, i en avledningsmanøver à la ta kvinnen, ikke ballen!

Forfatteren Henrik Groth skrev at i Norge er øredøvende taushet det beste bevis på at man har truffet blink. Eller øredøvende nedsnakking, vil jeg tilføye. Og nå jakter kritikerne i flokk på Rohde. Denne flokkmentaliteten har jeg observert i filmanmeldelser også.

Eksempel: Plutselig er det «sant» at tredje sesong av «House of Cards» er dårlig og en nedtur. Den ene etter den andre anmelderen gjentar dette. Men det er en meget god sesong der president Frank Underwood i Kevin Spaceys skikkelse er nødt til å tøyle sin egoisme av hensyn til nasjonens interesser - noe alle som har lest Machiavelli vet at man må for å overleve som statsleder, og for at staten skal overleve.

Dette gjør Underwood til en mer kompleks figur, og samtidig løftes det frem kompliserte moralske dilemmaer som en amerikansk president nødvendigvis vil stå overfor. Og her snakker undertegnede, men tilsynelatende ikke kritikerne, ut ifra kompetanse: Som forsker innen politisk filosofi har jeg førstehånds kjennskap til den italienske statsteoretikeren fra hvem vi har uttrykket «målet helliger middelet».

Et skrekkeksempel på en filmanmeldelse er den av filmen «Lone Survivor» i NRK P3s «Filmpolitiet». Her går anmelderen amok i et subjektivt, selvforherligende bajaseri uten verdi for forbrukeren. Noen vil innvende at dette er voldsomt polemisk sagt, og at jeg dermed slår meg selv på munnen. Men les «anmeldelsen», så vil du se at jeg faktisk er helt saklig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook