FORSKJELLIGE: Ikke alle nordmenn er hvite i huden. Det er et latterlig enkelt poeng, men det er stadig behov for å repetere det. Foto: NTB Scanpix
FORSKJELLIGE: Ikke alle nordmenn er hvite i huden. Det er et latterlig enkelt poeng, men det er stadig behov for å repetere det. Foto: NTB ScanpixVis mer

Svart nordmann

Vi lever i en verden der mørke barn sjelden ser sin etniske identitet speilet på andre måter enn stereotypisk eller komisk.

Hva ser du når du ser deg i speilet? Et menneske? En kvinne? En mørk person? Og når du ser på TV, er på kino, eller når en reklameplakat forsøker å lokke deg til å handle, hva ser du da? Ser du noen som ligner deg? Blir du speilet i samfunnet?

Haboon Hashi satte for en tid tilbake ord på dette med kronikken  «Jeg er født i Norge. Og svart.» Hashi fortalte om opplevelsen av et skjønnhetsideal som ikke inkluderer mørk hud. Og hennes hudfarge passet aldri til narrativet om  «en vakker kvinne». Som en av landets fremste medievitere, Trond Blindheim, formulerer det: «Massekulturelle uttrykk er en viktig sosialiserende faktor. Dessverre er det slik at reklamen skal lulle oss inn i trygghet. Fotomodeller er stort sett pene, hvite jenter og gutter som strutter av livskraft». 

Massekulturelle uttrykk former vår virkelighetsforståelse og påvirker identitetsdannelsen hos unge mennesker. Gjennom ulike medier, filmer, reklame, musikkvideoer får vi kjennskap til forskjellige egenskaper, normer, evner og verdier som vi knytter opp til hvem vi selv er, og hvem vi tror andre er, og hvem vi kan være i verden. 

Så hva gjør det med deg å aldri bli speilet i den visuelle hverdagen? Harshi setter ord på det i kronikken sin - stress, overdreven selvbevissthet om eget utseende, mindreverdighetfølelse,  og i verste fall en slags paranoia. Hashi skriver at hun er født i Norge, det gjør henne til en nordmann. Likevel vet vi at mange norske barn med annen etnisk bakgrunn vegrer seg for å kalle seg norske. De føler seg ekskludert fra gruppen vi definerer som norsk. En gruppe som må romme mer enn bare de med hvit hud. Det handler om hjelpe nye generasjoner å danne en trygg, mangfoldig identitet og tilhørighet. Det er dette vi ønsker å tematisere i boken Hvit PR - Hvorfor det er viktig å lykkes med fleretnisk kommunikasjon.  

Barn som er født og oppvokst i Norge, men kanskje med foreldre som har flyttet hit fra andre land, og med en annen etnisitet enn flertallet, har et like stort behov for å bli anerkjent og bekreftet som alle andre. Men det er ikke bare mennesker med brun hud som formes av denne representasjonen. Mange etnisk norske tenker aldri over hva slags privilegie det er å være en del av normen. De «normale og vanlige». Ser de filmer og reklame blir de speilet, og de ser levende bilder av andre etnisiteter som viser dem stereotypisk eller karikert, for ikke å snakke om dagspressen. Det vil forme hvordan man tenker om og møter mennesker som ser  «annerledes» ut enn seg selv. I verste fall fører det til subliminal verdirangering av raser, og det får sitt utløp som det vi litt for uskyldig kaller for hverdagsrasisme eller mikroaggresjoner.

Da vi vokste opp sang man  «vi er barn av regnbuen» og  «inni er vi like», en litt naiv fremstilling av et fleretnisk samfunn. Men det hjelper lite med like indre når man vokser opp i en verden hvor massekommunikasjonen er hvit, eller hvor mørke barn sjelden ser sin etniske identitet speilet på andre måter enn stereotypisk eller komisk. Det handler ikke om å være «grei mot de brune», det handler om at vi skal behandle alle innbyggere likeverdig.  Ikke alle nordmenn er hvite i huden. Det er et latterlig enkelt poeng, men det er stadig behov for å repetere det. Det handler i ytterste instans om rettferdighet, om å gi definisjonsmakten tilbake til dem det gjelder. Produsentene av massekommunikasjon må slutte å kun spille på stereotypier, og  inkluderer mangfoldet slik det utfolder seg hver dag i samfunnet.