TAOS (Dagbladet): - Noah bygde en båt ute i ørkenen, langt fra vann. Han visste hva som ville komme, sier Michael Reynolds, tidligere arkitekt, miljøkriger og en grønn helt. Omgitt av sine disipler, under New Mexicos snødekte fjell, søker han tilflukt fra de tunge skyene som har spredd seg fra Wall Street.

Langt oppe i fjellet har han startet byggingen av arken som han mener skal redde menneskeheten.

- Jeg ser floden komme. Derfor prøver jeg å få flest mulig mennesker opp i livbåtene, sier han.

Det lange, støvgrå håret er verdig en ørkenprofet. Han har ledet sine tilhengere til det tørre landskapet i New Mexico i USA.

Der, på et forlatt sandtak, etablerte han «The Greater World Community» i 1994. Målet hans er å bygge hus i samsvar med det jordkloden tåler, og husene sine kaller han earthships - jordskip. Bisarre og miljøvennlige ligger bygningene her og minner om noe som
har landet fra framtida.

Det viktige for Reynolds var å finne et sted som allerede var ødelagt av forurensning og industri. Han fant stedet en femten minutters biltur utenfor Taos, en liten by med 4600 innbyggere.

- Her begynte vi å ta jorda tilbake, sier Reynolds, som ikke vil fortelle hvor gammel han er. Men de siste 40 åra har han viet til dette prosjektet, motivert av energikrisa.

Nå er det bygget 60 hus med rundt 200 innbyggere på sandtaket, og Reynolds ser dette som starten på en ny måte å leve på. For mens vannet stiger, jorda stadig blir varmere og flere og flere venter på den store katastrofen, mener Reynolds det er viktig å gjøre noe med de enorme miljøproblemene verden står overfor. Det må gjøres nå.

Og det er det han holder på med.

Derfor bygger neste generasjons søppelbyggere earthships over hele verden. Canada, Storbritannia, Latvia, India, Frankrike, Japan og Nederland er bare noen av landene som har fått besøk av Reynolds og hans elever.

Han underviser ved arkitektskoler i London, Moskva, Glasgow og Bergen. Han har bygget jordskipene sine i kriseområder. I India etter tsunamien og i New Orleans etter orkanen Katrina. Akkurat nå jobber han med å etablere et større prosjekt i det jordskjelvrammede Haiti.

- Vi bygger fortsatt hus for fortida. Vi må tenke nytt, hvis ikke vil sivilisasjonen slik vi kjenner den gå under, sier han.

Halvparten av jordas CO2-utslipp er relatert til bygging, ifølge Reynolds, som mener man kan senke utslippene med 90 prosent ved å bygge hus på hans måte.

- Målet er at ideene våre skal spre seg som kreft og stadig overta nye områder.

Kreften er i ferd med å spre seg til Norge. Bygninger står for rundt 40 prosent av verdens energiforbruk, ifølge miljøstiftelsen Zero, og store kutt i energibruken i bygninger vil ha store positive konsekvenser for miljøet.

I Europa har det de siste åra vært fokus på energieffektive hus, såkalte «plusshus», hus som generer mer energi enn de bruker. I fjor lanserte Zero en rapport som viser at det er fullt mulig å bygge disse husene i Norge. Det er i det siste også blitt bygget norske hus med blant annet leire og halm for å gjøre dem mer miljøvennlige, du kan bygge svanemerkede hus, og EU-parlamentet har foreslått at alle nybygg fra 2019 skal produsere mer energi enn de forbruker.

— Arkitekter er blitt langt flinkere til å tenke energi, miljø, bærekraft, gjenbruk og ressursbruk gjennom hele byggeprosessen, sier Hege Maria Eriksson, fagpolitisk rådgiver i Norske arkitekters landsforbund (NAL).

Hun ser en holdningsendring som hun mener kommer til å gi store utslag, men fortsatt ligger flere europeiske land langt foran.

- Vi må lære av naturen. I stedet for å bruke materialer som forurenser kan vi heller bruke naturens egne byggeklosser, sier Julio Perez i Gaia arkitekter i Oslo. Han har spesialkompetanse innen økologisk forsvarlige byggemetoder og planlegging, og er en av pionerene i å utvikle miljøvennlige bygg. Han jobber blant annet med å utvikle økologiske hus i leire. I fjor var han med på å
bygge Skollenborg barnehage i Kongsberg.

I leirpuss.

- I begynnelsen møtte jeg bare stengte dører, men nå er det flere og flere som får øynene opp for økologisk husbygging, sier Perez.

Han mener økologiske hus ikke bare er bedre for miljøet, men også for menneskene.

- Et vanlig hus er bygget med mer enn 80 000 kjemikaler. Økologiske hus bruker bare naturlige materialer, og er dermed bedre for dem som bor i huset, sier Perez.

Hvis du har sett «Mad Max Beyond Thunderdome», vil du se likhetene når du kommer til sandtaket utenfor Taos. Også her er husene bygget av søppel. Landskapet er tørrsvidd. Det ligger skrapjern og forlatte bildekk overalt. Det eneste som mangler er Mel Gibson i svarte skinnbukser.

I stedet finner du Michael Reynolds. Han ligner en hippie som har overvintret i de kalde New Mexicofjellene etter at 60-tallet rant ut igjen i Stillehavet.

- Her har vi hus som skal være like selvforsynte som et stort passasjerskip, sier han. Et earthship er et hus uten utslipp, med fornybar
energi, bygget uten strømledninger, vann- og kloakkrør.

Reynolds sammenligner seg med fugl Føniks.

- Jeg reiser meg opp fra asken.

I 1990 ga han frivillig fra seg arkitektlisensen etter at New Mexicos arkitektforening i flere år hadde forsøkt å ta den fra ham i hans kamp for jordskipene sine.

- Fuck arkitekter, sier Reynolds, som nå kaller seg biotekt.

- Jeg brøt flere regler, men regler er til for å brytes.

Når verden er i ferd med å gå under, må man gjøre det som er nødvendig. Blant annet ble Reynolds anklaget for å lage usikre hus, med dårlig inneklima og tak som lekker.

- Dette er ikke vanlige hus, og hvis du ikke tror på prosjektet er det sannsynligvis ikke et hus for deg, sier Reynolds. Han er rasende på resten av arkitektstanden.

- Arkitektene er ikke en del av løsningen. De er en del av problemet. Hvis man kjører i full fart mot stupet, hjelper det ikke å bremse litt, sier han.

I framtida ser han for seg at millioner av mennesker kommer til å bo i earthships. Han viser tegninger over millionbyer hvor alle husene er selvforsynte med energi og mat.

- Dette vil spre seg som en sykdom som ikke kan kureres, sier Reynolds.

- Arkitektene er ikke lenger en del av problemet, de er i ferd med å bli en del av løsningen, sier derimot Hege Maria Eriksson i NAL.

Hun mener de arkitektene som i dag ikke tenker miljø, nærmest blir regnet som bakstreverske.

- Det største problemet nå er å overbevise byggherrene om at det lønner seg å investere i miljø. De som skal leve med bygget over lengre tid, er lettere å overtale enn de som bygger for kortvarig kommersiell gevinst.

Det er også viktig at det jobbes mot andre ledd enn arkitektene, sier hun og forteller at flere arkitekter nå prøver å bruke markedsmakta til å få opp produksjonen av blant annet løvtrær, slik at man kan senke importen av materialer til Norge.

Einar Håndlykken, daglig leder for miljøstiftelsen Zero, mener det i dag finnes dårlige støtteordninger for å bygge miljøvennlige eller økologiske bygg i Norge.

Det til tross for at Norge er blant de landene hvor energiforbruket i bygninger er høyest. Det vil også si at Norge er blant landene som har mest å tjene på energieffektiviseringstiltak i byggesektoren.

- Foreløpig har det ikke vært mulig å få noen til å investere i plusshus. Dessuten er det store byråkratiske utfordringer. Hvis man ønsker å bygge en liten vindmølle i hagen, må man søke på lik linje som om man skulle produsert en stor vindpark, sier Håndlykken.

Den norskchilenske arkitekten Julio Perez sier at det også er vanskelig å få nordmenn til å investere i økologiske husprosjekter. Han tror mange er redde for å prøve noe nytt.

- Vi må lære å tenke som fattige igjen. Da jeg vokste opp i slummen i Chile, sa min mor til meg: «Det finnes ikke søppel. Alt kan brukes.»
Den mentaliteten må læres på nytt i Norge, sier Perez.

Han kritiserer den norske trenden som handler om å bygge store signalbygg, og som ikke tar opp i seg økologiske prinsipper.

- Jeg skulle gjerne sett et bygg som Operaen bygget av tre, leire, halm og resirkulert materiale. Det hadde vært bedre for Norge. Og hvis vi ikke snart lærer av naturen, begår vi selvmord, sier Perez.

Hege Maria Eriksson i NAL mener staten og kommunene må ta sitt ansvar som bestillere og byggherrer ved å satse på nyskapende miljøer og stille strengere krav til bærekraftig arkitektur.

I den gule ørkenen står Michael Reynolds ved et stort, pastellfarget hippie-slott. Han kaller det «Phoenix».

- Dette bygde vi for å vise hvordan et økologisk penthouse ville sett ut. At det er miljøvennlig, betyr ikke at det ikke kan være luksuriøst, sier Reynolds.

Veggene er dekorert med tomme flasker, og inne i huset vokser det palmer og blomster. Huset innbyr til fred, sunnhet og hippie-liv. Det lukter friskt på grunn av plantene. Fargene er duse, og auraen passer best til panfløyte. Alle jordskipene er organiske i formen, og
kan minne litt om husene til den spanske arkitekten Antoni Gaudí.

Ifølge Reynolds skal et jordskip koste omtrent det samme som et vanlig hus. I New Mexico vil dette si mellom 50 000 og 100 000 dollar, og huset er bygget i en hestesko for å holde på varmen.

- Ideen er enkel. Ingenting går inn. Ingenting ut. Ingen strømledninger. Ingen kloakkrør. Huset fungerer som et eget økosystem. Disse husene tar alle aspektene ved livet ditt og legger det i dine egne hender. En familie på fire kunne levd her uten å gå ut av huset, sier Reynolds.

Energien får de fra sola og vinden. Vannet i huset blir gjenbrukt i et levende kretsløp, og kloakkvannet blir blant annet brukt til å vanne plantene som produserer oksygen og grønnsakene som skaffer dem mat.

Du kan høre kloakken sildre gjennom veggene, langs gulvet.

- Dette er en livsstil, mer enn en måte å bo på, sier Tiffany Eglin (28).

Hun jobbet sju år som servitør etter videregående skole, en tilværelse hun mislikte. De siste to åra har hun levd blant brukte bildekk i Taos-ørkenen.

- Dette er et liv som gir mening, sier hun.

Hippier, eksentrikerne og outsiderne. Taos i New Mexico har vært hjem for dem alle. Musikeren Bob Dylan, skuespillerne Dennis Hopper og Gene Hackman og forfatteren Jack Kerouac. De fleste forlot området da 80-tallet slo an en ny tone i det amerikanske samfunnet.

Michael Reynolds ble igjen.

Reynolds er «det voksne ansiktet til hippiebevegelsen», skriver den britiske forfatteren Henry Shukman i boka «Savage Pilgrims». Dopen er borte, rehabiliteringen er blitt gjennomført, og nå er det jorda som skal reddes.

Ifølge Shukman var det da Reynolds mediterte i en hjemmelagd pyramide i 1970, at et lys gikk opp for ham. Nøkkelen var søppel. Dette skjedde året etter at han gikk ut av arkitektskolen i Cincinnati, der han hadde viet sin hovedoppgave til ukonvensjonelle bygge-materialer.

- Jeg hadde sett et program på TV som handlet om det voksende søppelproblemet, et annet handlet om mangelen på trær til bygging av boliger. «Her må det finnes en løsning», tenkte jeg. I pyramiden forsto jeg hvordan, smiler Reynolds.

Hans åpenbaring gikk ut på at alt vi vanligvis ser på som søppel, for eksempel en ølboks eller et gammelt bildekk, kunne bli et sterkt bygningsfundament hvis det var fylt med jord. I 1972 sto det første huset ferdig.

Et helt hus bygget av tomme ølbokser, i Cincinnati.

- Jeg hadde drukket mange av de boksene selv, sier Reynolds og ler.

Han kalte metoden «Earthship Biotecture», og dedikerte karrieren sin til gamle dekk, tomme ølbokser og gammel emballasje. I 1976 etablerte han sitt første jordskip-samfunn i fjellene i New Mexico, det skulle bli det første av mange.

- Hele poenget er å få et hus som fungerer som en levende organisme, sier mannen som har vært gift fem ganger og kalles søppelkrigeren etter at det i 2006 ble laget en dokumentarfilm om ham: «Garbage Warrior» av Oliver Hodge.

Husene i «The Greater World Community» er blant annet bygget av brukte bildekk. Ifølge det amerikanske miljøverndepartementet blir det slitt ut over 250 millioner bildekk i USA hvert år. Bare 53 prosent blir gjenvunnet. Dermed er brukte bildekk et av de billigste
og lettest tilgjengelige byggematerialene i USA.

Reynolds fyller dekkene med jord, for deretter å stable dekkene oppå hverandre.

Da han startet hadde han to målsetninger:

- Bygningene skulle være bærekraftige og derfor helst produsert med lokalt og resirkulert materiale. Deretter skulle husene være uavhengig av samfunnets infrastruktur. Dessuten skulle det være billig for vanlige mennesker å bygge. Stadig kommer det unge mennesker til Taos for å lære av den gamle mesteren.

Jared Cruver (27) kommer fra Los Angeles.

- Her skaper vi vårt eget liv, sier mannen som før jobbet som snekker. Etter finanskrisa må han skape sitt eget arbeid. Sammen med vennen Shay Barber (25) skal han bygge et eget jordskip i øystaten Palau i Stillehavet.

- Hvis vi skal løse miljø- og finanskrisa vi står overfor, må vi gjøre noe drastisk. Disse husene kan være løsningen på det problemet, sier Barber.

Han forteller at alle som jobber her må gjøre alt. På den måten blir ikke én person sittende med bare én oppgave hele tida.

- Vi gjør alle metallarbeid, legger gulv og snekrer. På den måten kan alle hjelpe til med alt når det er behov, sier Cruver.

I fjor holdt Michael Reynolds et kurs for masterstudenter ved Bergen arkitektskole (BAS).

- Folk var skeptiske til at vi kunne bygge med denne metoden i kalde Norge, sier han. Sammen med studentene bygget han et oppholdsrom etter earthship-prinsippet. Rommet var isolert med pappesker fra nærbutikkene, med gamle dører, vinduer og planker fra fyllinga.

- Disse rommene ble de mest behagelige på hele arkitektskolen, påstår søppelkrigeren.

Rektor for Bergen Arkitekt Skole (BAS), Marianne Skjulhaug, vil fortsette samarbeidet med Reynolds, da dette er viktig for dem.

- Bærekraftbegrepet er blitt essensielt i forhold til arkitekturutdannelsen, fordi bygninger representerer en stor del av CO2-utslippene, sier hun og forteller at BAS ønsker å bli et lavteknologisk laboratorium.

- Tradisjonelt har arkitekturen vært for de penge- og ressurssterke. Nå er det viktigere å tenke på hva slags arkitektur man kan skape når man har knapphet på ressurser.

Skjulhaug synes filosofien til Reynolds er interessant.

- Reynolds prøver å frigjøre mennesket og bryte ut av måten vi lever på. Jeg liker ideen hans om å gjøre oss uavhengig av penger. Foreløpig er mange av bygningene hans blitt bygget i utkanten av urbane strøk, hva skjer når vi løfter dem inn i byene? Nå håper jeg vi kan, sammen med ham, føre ideene hans dit, sier rektoren.

I New Mexico er sola er i ferd med å gå ned over dugnadsgjengen som har jobbet på spreng. Judy (6), Lilly (8) og Sara (10) løper, hopper og krabber over bildekkene.

Foreldrene Bill og Jane forteller at de bor et stykke utenfor området, i et eldre jordskip.

- Dette er framtida, sier Bill og ser på søppelet som er resirkulert til grunnmur.

Alle som har jobbet i området samles ved det halvferdige jordskipet for å belønne seg selv med noen brett boksøl. Michael Reynolds er der, assistentene som vil flytte til en sydhavsøy for å bli Earthship-entrepenører, Mary som bygger sitt eget jordskip. De er møkkete og
slitne, men fornøyde med innsatsen.

I morgen skal ølboksene bli deler av et hus.