WikiLeaks' offentliggjøring av mer enn 90.000 hemmeligstemplede dokumenter fra krigen i Afghanistan, i samarbeid med New York Times, The Guardian og Der Spiegel, var ikke bare et uvanlig velregissert samspill mellom en kontroversiell varslerkanal på nettet og troverdige, redigerte medier med ressurser til å sortere, kontekstualisere og etterprøve informasjonen.

Presentasjonen av materialet var også et lærestykke i datastøttet journalistikk - en disiplin vi vil komme til å se mer av i årene som kommer.

DE TRE MEDIENE hadde hatt tilgang til materialet i flere uker, og hadde brukt tiden godt. Ikke minst The Guardians nettpresentasjon imponerte med sofistikert infografikk, interaktive kart og muligheten for brukerne til selv å laste ned bakgrunnsdataene.

Nyhetsredaktør og prosjektansvarlig Simon Rogers forteller i denne bloggposten om hvordan teamet hans jobbet med den enorme datamengden for  finne fram til de sterke enkelthistoriene, og for å skape oversikt over de store linjene i krigens utvikling.

Dataene kom til avisa som en gigantisk Excel-fil, med mer enn 92.000 linjer data - en linje for hvert dokument i det lekkede materialet. Dataene ble flyttet over i en intern, søkbar database, som avisas journalister kunne arbeide mot. Dataene ble også renset for «støy», filtrert og brutt ned i mindre datasett etter ulike kriterier.

Alle hendelser beskrevet i materialet ble koblet til sin geografiske posisjon på et vektorisert kart, som så ble gjort en oversiktlig visuell presentasjon i samarbeid med nettavisas designere. Det resulterte blant annet i en interaktiv kartpresentasjon av det avisa mener er de 300 viktigste hendelsene i materialet.

Slik aner vi kanskje konturene av en ny kategori «krigsreportere»: Dyktige nerder som hjelper oss å skape mening i store datamengder fra konflikter, snarere enn modige journalister og fotografer med hjelm og skuddsikker vest som rapporterer direkte fra konfliktområdene.

HER SNAKKER VI om datastøttet journalistikk som en ny disiplin. Dette er noe helt annet og mer sofistikert enn den teknologisk kompetente nettjournalistens bruk av dype nettsøk, lenking til kilder, bruk av sosiale medier i dialog med lesere og kilder, og så videre.

Som Adrian Holovaty, pioner og frontfigur innenfor dataassistert journalistikk, forklarer i denne artikkelen fra 2006, er det snakk om en helt ny form for journalistikk, der dataprogrammering brukes til å samle, bearbeide og presentere informasjonen, som så, ideelt sett, bør kunne bygges videre på av andre.

Holovaty mener de fleste redaksjoner er fastlåst i en artikkelsentrisk tenkning, der det er avisas egen, og nødvendigvis begrensede, fortolkning av en hendelse eller et sakskompleks som settes i sentrum, snarere enn tilrettelegging av data som kan skape en bredere og mer åpen fortolkningsprossess i dialog med lesere og ekstern ekspertise.

DATASTØTTET JOURNALISTIKK kan kalles Historiefortelling i kode: Programmering som journalistikk, som nettstedet Vox Publica gjør i en god bakgrunnsartikkel med utgangspunkt i en serie foredrag fra et seminar om emnet 2009. Blant norske eksempler som trekkes fram i artikkelen, er NRKs Maktbasen.

Datastøttet journalistikk stiller helt nye krav til journalister, redaktører og andre i det redaksjonelle miljøet. Da han deltok på et seminar om nettjournalistikk i regi av Institutt for journalistikk på BI i april, fortalte Aron Pilhofer, redaktør for «interactive news» i The New York Times, at skillet mellom journalister og programmerere i avdelingen hans så langt det var mulig var visket ut, og at de to fagmiljøene var samlokalisert for tettest mulig dialog.

Selv har redaktøren tatt utdanning i programmering, og bruker mye tid på å programmere.

VEL SÅ VIKTIG som voksenopplærte redaktører og journalister i den datastøttede journalistikken, er leserne. Da WikiLeaks publiserte materialet, gikk det ikke lang tid før Dagbladet fikk hjelp av leserne med å finne fram til hendelsene som berørte de norske styrkene i Afghanistan. Som The Guardians Simon Rogers uttrykker det:

- Nå er det deres tur. Kan dere hjelpe oss å forstå den rå informasjonen enda bedre?