MUSIKAL: En regnskapsfører og en teaterprodusent med pengeproblemer legger en innviklet plan: De skal sette opp en musikal som garantert vil gå med gedigent underskudd. Slik kan de lure til seg penger og bli rike.

Det de ikke har regnet med er at homohumormusikalen «Det våres for Hitler» skal slå an.

New York, New York

Undertegnede så originalmusikalen på Broadway, der den var en enorm suksess - og det med god grunn.

Ikke bare ble den spilt av et uvanlig kompetent ensemble ledet av Nathan Lane og Matthew Broderick, i en regi som var akkurat passe frodig og akkurat passe stram. Miljøet og skikkelsene i musikalen kunne heller ikke vært funnet i noe annet sted i verden. Som new yorkeren og komikeren Lenny Bruce en gang sa det; er du fra New York er du jødisk, selv om du ikke er det. Han kunne like gjerne ha sagt at om du hører til New Yorks teaterverden, er du homofil mann, selv om du verken er homofil eller mann.

Referansene er så innbakt i byens kultur at metanivåene blir åpenbare. Balansen mellom politisk korrekt og lite politisk korrekt gir fallhøyde og snert og det er for eksempel klart for hver eneste publikummer at også provokasjonsprodusent Max Bialystock (Hatlo) selv er jødisk.

Denne kulturforståelsen blir ikke med når «The Producers» krysser Atlanteren. Det demper satiredimensjonen og tar vekk sjokkeffekt.

Herlig, herlig

Utover dette lykkes regissør Anders Algaard i å flytte Broadway til intime Oslo Nye.

Typetegning, scenografi, kostymer og vitser er i tråd med den opprinnelige utgaven, og et ensemble i storform spiller musikalen som lystig komedie.

Jan Martin Johnsen er herlig nyansert som nevrotikerkarikatur. Anders Hatlo viser herlig kynisme som showbizkarikatur. Hilde Louise Asbjørnsen er herlig fortryllende som deiligkarikatur, Geir Kvarme herlig vidunderlig overdådig som homokarikatur og Ivar Nørve bare tvers igjennom herlig som forrykt nazistdramatiker. Med eget dueslag.

For mye av det gode blir bare bedre og bedre.