Burde ikke intelligentsiaen sitte på kafé og slåss mot sine egne demoner, heller enn å fly rundt i marka og lufte sin dødsangst?

Tips oss 2400
Intelligentsiaen har adoptert statlig sanksjonerte trenings- og kostholdsråd og omdefinert sin habitus i tråd med dette. Burde de ikke utgjøre et kritisk korrektiv til slik disiplinering? Intelligentsiaen, som i det følgende skal forstås som sjiktet av skribenter, forfattere og andre kunstnere, samt en del professorer og journalister, har i påfallende grad har gitt seg treningshysteriet i vold, spesielt i form av sykling og langrennsløping. «For journalister og kunstnere kan det virke som stølhet er den nye fyllesyken», skrev Aslak Nore på Twitter for en tid tilbake.

Naturligvis har enkelte forfattere og skribenter alltid vært opptatt av trening. Det nye ligger i at treningsiver kan konverteres til symbolsk kapital. Intelligentsiaen bruker Facebook til å holde omgivelsene oppdatert om skiføret i Marka, sin egen sluttid i Birkebeinerrittet og nye tekniske (og dyre!) finesser når det gjelder skismurning.

Pierre Bourdieu [fransk sosiolog, red. anm.] skiller som kjent mellom kulturell og økonomisk kapital. De to feltenes eliter har makt på ulike felt, og omgås hverandre i nokså begrenset grad. Anerkjente forfattere er sjelden å se på NHOs årsmiddag, og næringslivsdirektører hører bare unntaksvis på foredrag om nyere tendenser i afrikansk poesi. De hadde lenge også et ulikt forhold til kropp og betydningen av sin egen fysiske konstitusjon. Men nå har altså intelligentsiaen adoptert den økonomiske elitens yndlingshobby, skiløping i Nordmarka. Felles aktiviteter kan fort gi felles anskuelser. Kan man opponere mot en økonomisk elite man ukentlig samtaler med om skipreparering?

Kulturpersonligheter som Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe framsto ikke som spesielt veltrente. Det gjør heller ikke Dag Solstad. I den muntre gjennomgangen av 68-generasjonens liv og levnet har Nils-Fredrik Nielsen stort sett unnlatt å gjøre rede for sine studieobjekters treningsvaner. Det var ikke på agendaen. Men på ett eller annet tidspunkt ble altså trening og konkurranse viktige markør for intelligentsiaen. Et sjikt som tidligere kunne (og burde!) blåse av trening og fysisk aktivitet, gjør i stadig større grad dette til omdreiningspunkter for organiseringen av det gode liv. Tilværelsen kretser rundt å trene mye og ofte, og tempoet skal være høyt. Man skal kommunisere dynamikk og bevegelse. Folk i økonomi og administrasjon er veldig bevisst på å gå raskt og målbevisst gjennom korridorer, gjerne mens de later som de skummer gjennom saksdokumenter. Det oppjagede tempoet når de går på ski i tettsittende klær har samme funksjon. Her går ingen tid til spille. Intelligentsiaen har hatt en mer sedat legning. Kunstneren går ikke i rett linje, han vandrer ettertenksomt på vei til og fra. Kanskje vet han ikke hvor han skal heller, men spaseringen kan klarne tanken og skape utsyn. Når intelligentsiaen har økt tempoet, i skogen og kanskje også på arbeidsplassen, vitner det om en ny innstilling. Her er mindre tid til kritisk refleksjon, jobben må gjøres! Dette knefallet for den økonomisk-administrative væremåten er til hinder for evnen til å ta en omvei, til å se spørsmålet fra en ny vinkel, og til å stille de helt grunnleggende spørsmål om tilværelsens iboende absurditet.

Intelligentsiaen er dessuten spesielt glad i treningsformer og konkurranser som tar veldig lang tid. Både sykkel- og skiturer må gjerne vare noen timer for å skape ordentlig treningseffekt. Dette indikerer at de forsøker å kommunisere eksklusivitet: Vi har tid og penger, derfor kan vi unne oss å drive med dette. Vi lever gode liv. Dette er altså et sjikt som tidligere så på en lett depresjon, ofte ledsaget av perioder med rusmisbruk, som en forutsetning for å kunne skape noe av verdi, og som foraktfullt kritiserte kroppsfiksering og helsefanatisme. De etterligner nå den økonomiske eliten i det meste av sin livsholdning. De oser av dynamikk, sunnhet og effektivitet. Dette svekker det motkulturelle potensialet som intelligentsiaen har vært bærer av.

En naturlig forklaring er at intelligentsiaen har spesielt gode forutsetninger for å fange opp og bearbeide informasjon, og å handle i samsvar med all den informasjon om helse og kropp som vi daglig overøses av. Men det kan ikke være hele historien, for i så fall ville tendensen latt seg observere for lenge siden. Intelligentsiaen videreførte lenge en livsstil som brøt med den kunnskapen om trening og kosthold som allerede den gang var godt kjent. Men den pekte nese til kunnskapen og videreførte en livsstil vi kjenner som rufsete: opposisjon, uregelmessig livsførsel, bøker, øl, vin og sigaretter. Motsetningen var den striglede økonomiske eliten, som var underlagt borgerlige konvensjoner som det gjaldt å gjøre opprør mot. Når intelligentsiaen legger bort sigarettene og går hjem fra Lorry før midnatt for å forberede morgendagens skitur, legger den samtidig bort et viktig symbol på opposisjon. Den kunne brukt sin egen autonomi i forhold til marked og statsapparat til å opprettholde en uavhengig og kritisk funksjon, men er i stedet blitt impotente etterplaprere av statlig sanksjonerte livsstils- og kostholdsråd.

Resultatet er at Fremskrittspartiet snart er den eneste kulturelle opposisjonen vi har igjen i dette landet. Kulturell opposisjon finner vi i dag på Larkollen og blant pakketurister på Mallorca, hvor folk lar kostholdsrådene seile sin egen sjø og røyker og drikker av hjertens lyst. Intelligentsiaens nye habitus signaliserer konformitet, underkastelse, knefall.

Kroppen blir sterkere, men ånden skrøpeligere og mindre kritisk. Bør vi lansere mottoet «Tilbake til Lorry!»? Det er nok et slag i tomme lufta. Ikke bare fordi intelligentsiaen i mindre grad enn før fristes av tanken om en frisk morgenpils til spesielt gunstig pris (slik var det i mine studieår), men fordi den føler behov for å påpeke at den befinner seg på Lorry rett som det er, den dag i dag. Særlig hvis de har rukket en ordentlig treningstur først. På Lorry snakker de om trening og det gode liv, og kan beklage seg over vanskelighetene med å få tak i den trolig svært sunne frokostblandingen 4-korn på sin lokale Coop-butikk. Greit nok. Men intelligentsiaen skal være noe mer, den skal kritisere og undergrave signaler fra marked og statsadministrasjon. Det subversive potensialet står i fare for å gå under i konfrontasjon med livsglede, aeorodynamisk treningstøy og pulsmålere.

Teksten er en forkortet versjon av en artikkel som står på trykk i det nye nummeret av Samtiden, som kommer ut i dag.

Kan artikkelen bli bedre? Har du funnet feil vi burde vite om?

RAPPORTER INN HER
Lik Dagbladet Kultur på Facebook.