Forfatter Eirik Newth svarer «Dele - ikke stjele»-kampanjen.

Tips oss 2400
RESPEKT FOR EGEN OPPHAVSRETT har vært kulturlivets mantra gjennom en lang kampanjesommer. Men hvorfor er det så vanskelig for kulturlivet å anerkjenne nettbrukernes krav på personvern og rettssikkerhet?

Forleden lanserte et samlet kulturliv et opprop kalt «Dele - ikke stjele», som munner ut i en oppfordring til politikerne om å slå ned på ulovlig fildeling: «Enkelte politiske partier har foreslått å legalisere piratkopieringen og kompensere opphavsmennene via statsbudsjett eller avgifter, heller enn å sørge for at norsk lov håndheves også på dette området. [...] Som skapere av innhold oppfordrer vi velgerne til å stemme på partier som vil arbeide for konkrete og gode løsninger på de utfordringer vi står overfor.»

Som «skaper av innhold» kommer jeg ikke til å undertegne oppropet, og jeg vil oppfordre de av mine kolleger som ennå ikke har gjort det, til å la være.

Årsak: en sektor som normalt er flink til å uttrykke sine krav (nylig presenterte f.eks. en av forfatterforeningene som støtter oppropet en sekspunkts kravliste med en prislapp på 56 millioner kroner) velger her å være påfallende uklar på tiltakssiden.

Å AVKLARE hva man legger i begrepet «håndheves» burde være overkommelig. Ti år etter at Napster satte fildelingsproblematikken på dagsorden for alvor, er det nok av konkrete strategier å slutte seg til eller distansere seg fra.

Derfor er det vanskelig å fri seg fra mistanken om at uklarheten bunner i håndhevelsens uspiselige realiteter.

Ta det mest nærliggende tiltaket, som er å gå inn for en kraftig opptrapping av antall søksmål mot ulovlige fildelere, eventuelt i kombinasjon med straff som virkelig svir. Dette har lenge vært plate- og filmindustriens strategi i USA, og resulterer jevnlig i saker som den mot firebarnsmoren Jammie Thomas-Rasset, som nylig ble dømt til å betale 12 millioner dollar for å ha lagt ut 24 sanger på nettet.

FOR Å GJENNOMFØRE
dette effektivt, trengs det antagelig en lovendring etter modell av den svenske IPRED-loven. Den pålegger nettleverandører å utlevere opplysninger om mistenkte fildelere på oppfordring fra etterforskere som arbeider for plate- og filmbransjen.

I praksis innebærer dette massiv overvåkning av svenske nettbrukere, samt en storstilt privatisering av lovhåndhevelsen.

Det burde heller ikke være vanskelig å mene noe om HADOPI-loven, som ble vedtatt av det franske parlamentet i mai. Den innebærer at brukere som deler filer etter tre advarsler, mister nettforbindelsen i opptil et år. Det skjer uten politietterforskning og rettslig prøving, og bevisbyrden ligger på den «dømte». Selv om fransk høyesterett avviste loven i juni, slik også EU-parlamentet gjorde med et tilsvarende forslag, har det ikke hindret New Zealand og Storbritannia i å lansere liknende lover.

Det mest konkrete i oppropet er slagordet «Dele - ikke stjele», som med mye velvilje kan tolkes som en støtte til retten til å kunne dele lovlig kjøpte åndsverk med andre.


Det i sin tur innebærer en avvisning av DRM-løsninger lik den som brukes på Amazons Kindle-leseplate, som hindrer leseren i å låne ut, gi bort eller selge egne bøker, som har forvandlet bokkjøp til langtidsleie og åpnet for at leverandører kan «fjernslette» titler fra leserens elektroniske bokhylle.

EN SLIK TOLKNING har imidlertid liten troverdighet, all den tid mange bak oppropet går inn for DRM med liv og sjel. Jamfør dette svaret fra Per Christian Opsahl i Forleggerforeningen, på et spørsmål om norske forlag også skal kunne fjernslette, slik Amazon nettopp hadde gjort med Orwells 1984: «Vi vil ikke avvise at vi ønsker oss en sånn mulighet» (Aftenposten 21. juli i år).

Grunnen til at jeg etterlyser klarhet fra oppropets initiativtakere turde være åpenbar: kampen mot fildeling har gått fra å handle om inntektstap, til å bli et av vår tids store prinsippspørsmål. IPRED, HADOPI og det private etterforskningsapparatet som lovene forutsetter, truer personvernet, rettssikkerheten og sin ytterste konsekvens ytrings- og forsamlingsfriheten til nettgenerasjonen.

Et opprop om fildeling som lar være å nevne disse problemstillingene er derfor verdiløst i alle betydninger av ordet.

Og det gjør livet altfor enkelt for våre politikere. Ja, for det hersker da ingen tvil om at de tre største partiene i Norge ønsker å håndheve åndsverkloven? De ønsker bare ikke å fortelle oss hvordan det skal skje.

DU VIL IKKE høre Trond Giske insistere på at vi bør saksøke tenåringer til økonomisk ruin. Du får ikke Høyres Olemic Thommesen til å gå inn for en norsk IPRED-lov, selv om det er en forutsetning for hans forslag om å pusse Økokrim på fildelerne. Og når Morgenbladet den 31. juli i år spør Ulf Erik Knudsen hva FrP vil gjøre med fildeling, er hans svar forbilledlig uforpliktende: «Vi er kritisk til uselektiv overvåkning, men politiet må kunne reagere på håndfaste tips».

Det Knudsen og kollegene fra Høyre og Ap egentlig sier, er at de ikke vil si noe som helst. Flertallet på Stortinget vil vente til etter valget med å mene noe konkret om et spørsmål som angår flertallet av norske tenåringer — og via dem hundretusener av familier. Og kulturlivets fildelingsopprop lar dem slippe unna med det.

Jeg kommer åpenbart ikke til å følge oppfordringen om å stemme på partier som vil slå hardere ned på fildeling. Isteden vil jeg gi min støtte til et parti som har følgende på programmet: «Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling.»

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gikk noen runder med dette forslaget. To faktorer ble til sjuende og sist utslagsgivende for meg. For det første fremgår det av ordlyden at Venstre ikke vil tvinge gjennom en lovendring okke som: først må det utvikles modeller som sikrer inntekten, dernest skal man vurdere avkriminalisering.

DEN VIKTIGSTE DELEN
av utvikle-modeller-fasen er å bedre forholdene for oss som skaper digitalt innhold. Den 11. august la Venstres Trine Skei Grande fram en tiltakspakke som bl.a. foreslår å sikre kulturgründere sosiale rettigheter, legge om momssystemet, forenkle skjemaveldet og endre Innovasjon Norges støttepolitikk.

Dette alene vil ikke være nok, det offentlige må involveres i en annen grad enn de rødgrønne legger opp til i Kulturløftet II. Det vil kreve en uavhengig kartlegging av de reelle konsekvensene av fildeling (idag brukes gjerne bransjens egne tall), som kan lede til en nettkulturstøtte basert på modellene som finansierer dagens kulturliv.

MEN MIN HOVEDBEGRUNNELSE for å støtte Venstre er prinsipiell. Vel er egne og kollegers rettigheter viktige, men vi skribenter har også en tradisjon for å løfte blikket fra egen lommebok. Når så mange av mine kolleger ser ut til å ha glemt at de er en del av et større samfunn, er det politikernes plikt å gripe inn.

Jeg ser Venstres fildelingsforslag som et forsøk på løse en gordisk knute. Med ett hugg fjernes grunnlaget for å gjøre fildelingssaken til en ny «krig mot narkotika», og redusere lovlydige kunder til overvåkede, digitale leietakere.

MEN YTTERST SETT handler forslaget om å beskytte et kulturliv som har mistet sine kjerneverdier av syne, mot seg selv.

Den foreløpig klareste bekreftelsen på at det er dette som faktisk har skjedd, finner man på deleikkestjele.no.


John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør