Særegen stemme

TEATER: «Nokon kjem til å komme» Av Jon Fosse, Det Norske Teatret

Med sitt tredje stykke, «Nokon kjem til å komme», markerer Jon Fosse seg for alvor som en ny og helt særegen stemme i samtidsdramatikken. Samtidig viste urpremièren på Det Norske Teatret i går kveld hvor vanskelig det er å få denne stemmen til å tone fullt ut på en teaterscene.
I såvel sine to tidligere skuespill, «Og aldri skal vi skiljast» (1994) og «Namnet» (1995), som i årets, «Nokon kjem til å komme», beveger Jon Fosse seg i språklige landskap hvor realistiske hverdagsskildringer slår over i sine rake motsetninger. Det er gåtefulle landskap, det ligger mytiske horisonter rett bak de tilsynelatende enkle trivialitetene.

Suggestivt
Dette er kanskje spesielt tydelig i «Nokon kjem til å komme» som teatersjef Otto Homlung selv har tatt regien på ved Det Norske Teatret. Ved gjennomlesning fortoner stykket seg som et eneste langt dikt, med sitt tilhogde språk, sine suggestive gjentakelser og rytmiske melodiføring. («No er vi komne til huset vårt/Til huset vårt/der vi skal vere saman/Du og eg åleine/til huset/der du og eg skal vere/åleine saman/Langt borte frå dei andre»). Det er noe avskrellet og opprinnelig over Jon Fosses mennesker, noe basalt som ikke bare har med tidens og stedets enhet i stykkene å gjøre, men med en komplisert enkelthet som man finner i både gresk drama og moderne absurdisme.
Ytre sett er plottet slik: Han (Jan Grønli) og Ho (Unn Vibeke Hol) har fått oppfylt drømmen og kjøpt et hus ved havet langt unna alle andre for å få være «alene sammen» (forøvrig tittelen på Jelena Bonners bok om samlivet med Andrej Sakharov). Drømmen trues både av en indre uro («nokon kjem til å komme») og av en ytre hendelse. Mannen (Lasse Kolsrud) som har solgt dem huset, dukker faktisk opp. Og ved innføringen av denne tredje personen på scenen forrykkes konstellasjonen mellom de to helt. Det er altså ikke i og for seg i handlingen på scenen det foregår her, men i språket.

Humor
Otto Homlung har innledningsvis brukt en naiv humor og en talende ironi (som skuespillerne mesterlig følger opp) som nøkkel til Fosses tekst. Det levendegjør stoffet og gjør det mer publikumsvennlig. Men samtidig lener han seg i sin iscenesettelse for mye til realismen slik at man aldri får øye på det bakenforliggende hos Fosse. Oppsetningen klarer aldri å overskride realismen, og går derfor etterhvert i stampe. Derimot fungerer Kari Gravklevs komprimerte scenografi, skråstilt platting med regntungt gress og trehus bakenfor, utmerket.
Det er derfor liten grunn til å vende tommelen helt opp eller helt ned for Homlungs oppsetning. Den er et interessant forsøk som krever sitt av publikum. Samtidig som man kan konstatere at Jon Fosses helt spesielle formspråk kan bli noe av det mest spennende i norsk samtidsteater ved mer adekvate iscenesettelser.
Hans Rossiné

© Dagbladet