Riktignok var det ikke hovedensemblet vi fikk møte, men «lillebroren», Nederlands Dans Theater 2 - et rekrutteringskompani med ungdom mellom 17 og 21, fra 12 nasjoner. Norske Brynjar Bandlien er blant de 14 utvalgte.
Første halvdel av programmet var viet abstrakt dans med musikk som hovedinspirasjon. Hans van Manens alvorstunge pas de deux til Arvo Pärts «Fratres» kunne vi godt ha unnvært, for her var forholdet mellom trinn og toner så bokstavelig oversatt at banalitetene ynglet.
Jiri Kylians «Un ballo», derimot, var et funn. Seks par danset ut og inn av Maurice Ravels eleganterier - litt uferdig, men helt fortrolige med Kylians heksekunster av musikalsk oppfinnsomhet. Normalt ville et så høyt tempo virket masete og overfylt, men her beholdt det sin strømmende flyt hele veien til ende.
Fiffig
Resten av kvelden ble spekket med latterbomber. Gideon Obarzaneks elegante «Play Dead» oste av røff, tegneserieaktig, svart humor. Sju dansere agerte med både sverd, pistol, forskjærskniv, sigd, batong og motorsag - samt en energi som gikk rett i publikums hjerter.
Jubelen bare økte med svenske Johan Ingers «Mellantid». Temaet - ungdom på terskelen til voksenlivet - er velkjent, men det er sjelden en underholdningsballett styrer så klar av klisjeer. En smekkfull sal ga seg ende over av dansere som styrtet ned fra taket, sjenerte gutter som bokstavelig talt sank i gulvet, og andre gags. Responsen tydet på at nordmenn er regelrett sulteforet på denne typen scenekunst - uansett nasjonalitet. Hvem tar opp hansken?
Av YNGVILD SØRBYE
