Når ting ikke blir innen familien
TEATER: Henrik Ibsen: «Vildanden» Nationaltheatret

Det er en kjernefamilie som kjernefamilier flest. De lever enkelt i hverdagen. De har det litt kjedelig, litt småmuntert og har bygd seg livsløgner som holder ubehageligheter i fortida på avstand, og drømmene for framtida i live. De lever som kjernefamilier flest. Inntil én dag.

Inntil en dag da de får sannhetsfundamentalisten Gregers Werle inn i huset, og blir smittet av en mental aids-pest kalt «ideal fordring» og «rettskaffenhetsfeber». Kjernefamilien, familien Ekdahl, går i oppløsning på det. De må igjennom en tragedie som har familiens datter, Hedvig, som brutalt offer. Så hvor stor pris skal man egentlig være villig til å betale for sannheten?

Absolutt sannhet
Så klart og tydelig kan «Vildanden» fortelles, og så klart og tydelig forteller den svenske regissøren Ragnar Lyth historien på amfiscenen. Ekdahls atelier har trestakitt bak som avgrenser rommet ut mot mørkeloftet hvor villanden regjerer. Foran står bordet hvor fotograf Hjalmar Ekdahl (Bjørn Skagestad) retusjerer bilder, lille Hedvig (Ågot Sendstad) gjemmer seg når faren blir sint, og hvor Gregers (Svein Tindberg) krever det umulige av Hjalmar: at bare den absolutte sannhet skal råde i hans liv. Og på veggen ser man Morten Krogvolds svære fotoprojiseringer.
De skal angivelig si noe om fotografier, negativer, skinn og virkelighet, men utover at de er dekorative, klarer jeg ikke helt å forstå at de utvider stykkets tematikk. Den utfolder seg nemlig under Lyths hånd så ufortrødent som den finnes hos Ibsen, uten de helt store (om enn solide) rolleinnsatser og til tider så langsomt at finsk TV-teater blir som en hurtigspoling til sammenlikning.

Prosjektører
Men når Hjalmar skal spørre sin kone Gina (Frøydis Armand) om hennes fortid, og gjør det på amfiscenen ved å rette svære lyskastere mot henne, tenker vi at vel er Lyth svensk, og vi norske, men vi har da dog ikke så vanskelig for å ta et poeng.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet