Jens Kristian Thune: «Med et skrik»
Aschehoug 278 s. Kr 268

Spennende «Skrik»-jakt
Jens Kristian Thune skriver kjapt, engasjerende - men også med mangler - om jakten på «Skrik».

Advokat Jens Kristian Thune har vært å finne mange steder i det offentlige rom: Som sporhund på jakt etter Hilmar Rekstens skjulte skatter, som styreformann i en herværende avis, som Jan Erik Langangens redningsmann etter dennes dramatiske buklanding, og sist, men ikke minst, som formann i Nasjonalgalleriets styre.
Det er i denne egenskap han har skrevet reportasjeboka «Med et skrik» - om jakten på det stjålne maleriet.
Thunes styreverv var ikke mange ukene gammelt da tyvene slo til. Tidspunktet var velvalgt, for å si det mildt: Natta før lekene på Lillehammer fjernet de Munchs verdensberømte maleri fra veggen. Hvem husker ikke postkortet de klistret opp i stedet? Hvem husker ikke de uklare videobildene av mannen på stigen langs Nasjonalgalleriets vegg? Hvem husker ikke direktør Knut Bergs hudløse fortvilelse? Tyveriet var en ydmykelse midt i de olympiske triumfer. Kunne et nasjonalt klenodium ha blitt stjålet så lett i noe annet land?

Kjapt
I boka gjør Thune greit rede for hva som faktisk skjedde, fra maleriet ble stjålet og til det kom tilbake igjen. Stilen hans er korthoggen, kjapp, aldeles ikke uten sting. Dessuten regisserer han godt. Hurtige sceneskifter bidrar til å skape tempo og trykk, samtidig som leseren fullt ut kan holde oversikten over det som skjedde. Akkurat dette er ingen liten prestasjon, for det var mange som deltok i dramaet på stadig skiftende fronter.
Han gjør det lett å identifisere seg med enkeltpersoner; den ulykkelige Knut Berg er alt nevnt, en annen aktør man nok vil huske en stund er kunsthandleren Einar Tore Ulving. Han påtok seg store belastninger som ærlig mellommann, som takk ble han kastet på glattcelle.
Forvirring
Den mest sentrale er naturligvis Jens Kristian Thune selv, på tross av at han under selve finalen befant seg på Aust-Agder sentralsykehus, etter et hjerteonde. Han kaller seg Thune i boka, og gjør seg dermed til en aktør på linje med de andre. Akkurat det er ikke noe vellykket grep. Dialogen med leseren skurrer - vi vet jo at Thune er den som forteller, han er jeg.
Det er heller ikke uproblematisk å forene fakta og fiksjon slik forfatteren søker å gjøre. «Noen få steder har forfatteren vært nødt til å ta i bruk en form for dikterisk frihet,» sier han i forordet. Det plagsomme for leseren er at man ikke vet når dette skjer. Man spør seg: Dikter han nå? Eller er det han forteller objektivt «sant?» Sjangerforvirringen blir med andre ord et problem.
Engers rolle
Dessuten sitter man igjen med et aldri så lite savn: Hvorfor sier ikke Thune mer om Pål Engers rolle i dramaet? Av retten ble han utpekt som hovedmann bak tyveriet. Thune kaller denne hovedmannen for X. Er det Pål Enger han snakker om? Eller sitter det en annen skurk, musestille i frihet, og priser seg lykkelig for at det tross alt gikk som det gjorde?
Jeg ventet naturligvis ikke at Thune skulle gi svaret. Men så mye usikkerhet som det knytter seg til Engers eventuelle skyld, hadde det vært interessant med et aldri så lite innblikk i hva Thune mener om saken.
En engasjerende bok med andre ord, men likevel en bok med mangler.
Av HARALD SKJØNSBERG

© Dagbladet