Gnistrende «Othello»

TEATER: William Shakespeare, «Othello». Det Norske Teatret

Hun brenner av «Othello» som et stormangrep på våre sanser, den svenske regissøren Hilda Hellwig. Men moderne setting med jeeper og datamaskiner og marineutstyr til tross: i sentrum står Shakespeares tekst og to lysende skikkelser, Bjørn Sundquists Iago og Bjørn Flobergs Othello.

Liker Hilda Hellwig menn? Sagt på en annen måte: er hennes teatralt sett gnistrende gode sceneversjon av «Othello» ment å være en slags feministisk provokasjon som avdekker den ene skaphomsen etter den andre i det maskuline krigsmiljøet rundt den fargede generalen Othello? Synes Hilda Hellwig menn og deres verdier er noen enkle saker som ser kvinner enten som horer eller madonnaer, eller var det Shakespeare som hadde dette synet?

Heftig
Som man skjønner, Hilda Hellwigs ekspressive, fysiske og uhyre veldreide «Othello» på Det Norske Teatret er blitt en teaterforestilling som treffer en rett i fleisen. Provoserende og heftig. Moderne, sterk i uttrykket og intens og nervepirrende som en actionthriller. Det er rett og slett en «Othello» til å få frysninger på ryggen av.
«Othello» er Shakespeares intrigetragedie om det uhyrlige vanviddet som ligger i blind sjalusi. Fenriken Iago innbiller sin general Othello at hans kone Desdemona er utro. Othello blir etter hvert vill av den svartsyken som denne slangen ved brystet har plantet i ham - vill av en mistanke som etter hvert brenner sterkere enn kjærligheten. Tragedien ender til slutt i de forferdeligste handlinger.

Skurk
Igangsetter av all djevelskapen er teaterhistoriens største intrigemaker og skurk, Iago. Hos Shakespeare finnes det dekning for at Iagos renker og hevnopplegg smis, fordi han er forbigått i det militære opprykket og hans verden er falt i grus fordi Othello gjør ham urett. På Scene 2 er ikke sammenhengen så åpenbar. Bjørn Sundquists forførende, skremmende og isnende godt utførte Iago har et verdenshat uten klar årsaksforklaring. Han er en Mefistofeles hvis ondskap og psykopati synes å suge næring fra kilder som ikke ligger oppe i dagen.
Råfrekt og begavet har Hilda Hellwig stokket om på åpningsscenene for å få fram dette. Hun går rett på den såkalte senatsscenen hos Shakespeare for å løfte fram kjærligheten mellom Othello (Bjørn Floberg) og Desdemona (Gjertrud Jynge) allerede fra starten, før hun hekter på åpningen igjen. I Ralf Forsstrøms moderne golfkrigsscenografi er Shakespeares venezianske senat blitt et krigshovedkvarter av bølgeblikk og betongheller. Kjappe skyvevegger og skift og kofferttraller omskaper scenerommet til det beleirede Kypros, hvor Elisabeth Mathesons vampete Bianca synger barlåter og Hilda Hellwig plutselig lager et opptrinn fra Verdis Othello-opera.

Nerve
Sånn drives denne historien om sjalusi, kjærlighet, menneskelig kynisme og grusomhet slag i slag, med sting og fortettet nerve i Igor Zamarajevs flotte lydbilde, og i en rekke gode roller. Fra Jorunn Kjellsbys hundsete Iago-kone Emilia, og til Hallvard Holmens Cassio og Sverre Solbergs Rodrigo - begge ofre for Iagos dødslek.
Psykologiske lag mangler i kjærligheten mellom Othello og Desdemona, for kan Othello elske og hate en kvinne som han behandler som en maskot så sterkt? Men én scene har brent seg fast: Iago har akkurat lagt sin plan. Et tordenvær skraller over scenen, og et lynglimt lyser opp en ensom Iago. Da vrir Bjørn Sundquist svakt på hodet, og smiler rått. Og da fryser man på ryggen.
Av HANS ROSSINÉ

© Dagbladet