Modne brev

Olav H. Hauge og Bodil Cappelen: «Brev 1970-1975»
Det Norske Samlaget. 301 s. Kr 298.

Etter at billedveversken Bodil Cappelen har skrevet til brevvennen Olav H. Hauge at hun vil skilles fra sin mann, og understreket at den da 66 år gamle epledyrkeren og poeten «ikke har påvirket meg, alt har jeg bestemt alene», svarer han:

«Når du no fyrst gjer deg fri, skal du ikkje med same gå bort og binda deg med nokon lovnad og skyldnad mot ein annan. Du skal vera fri. Du har vore slave lenge, og ofra nok.
Kor eg vilde verta å vere saman med, veit du ikkje. Eg har gjenge einstøing all min dag og sjølvsagt fenge so mange eigne vanar og snurar at det vel ikkje er råd å retta på meg. Og eg er sjølvsagt egoist. Eg kan nok klaga sume tider, men i grunnen likar eg einsemdi, har alltid gjort det. Og for framtidi fær ein ikkje syta.» Så fortsetter han, som i de fleste brev, å kommentere siste nummer av Vinduet, den amerikanske poeten Robert Bly og gjendikterens gjenstridige problemer.

To plan
Ingen skal kunne si at han har brust med påfuglfjær. Nøktern, forsiktig, jordnær i kjærlighet som i lyrikk. Hun er pådriveren, den aktive, besluttsomme.
Det er blitt en underlig bok. Litterært sett handler det om to stilplan: Hans utrolige beskjedenhet på egne vegne, etter at han, med rette, var blitt kultfigur for yngre norske forfattere: «Det vesle eg har gjort har vorte til med eg arbeider ute, kva årstid det so har vore.» «Eg er slutta å gjera noko, synest ikkje eg har noka å segja.» Nesten ikke en setning uten et ukunstlet stilistisk grep. Og hennes pratsomme beretninger om løst og fast, størrelsen på bildene hun arbeider med, møtene hun deltar i, foredragene hun holder med utgangspunkt i bokbåten og i folkeakademier, bekjentskapene med de store lyrikerne, Gunnar Reiss-Andersen og Rolf Jacobsen, økonomien, den ustanselige interessen for astrologi.
Blir han personlig snakker han om epler: «Det har vore eit strev med å få ned frukti. Eg har plukka alt sjølv, leigde berre ein mann tvo dagar. Men no er då den sorgi over - for denne gongen. Eg har vore og vert ein jordtræl; alt anna kjem i andre rekkje.» Møter deltar han ikke i: «På møte i Forfatterforeningen har eg aldri vore» og er han kommet i skade for å love å lese opp og si noen ord, angrer han umiddelbart, og gruer seg hver dag til tiden er inne.

Avstand
Med andre ord et tilsynelatende ulikt par, også aldersmessig, som ikke desto mindre etter fem års flittig brevveksling flytter sammen hos ham, etter et oppbrudd fra hus og mann fra hennes side. Etter brevene hennes virker det ikke som om det voldte henne altfor store bekymringer. Det kan naturligvis skyldes at hun ikke ville skremme den nye mannen i sitt liv opp: «Du sendte meg litt besinnelse, det var nettopp hva jeg trengte (ikke passion).» Brev gjør det enklere å holde en viss avstand. Slik lest blir boken også en fortelling om moden kjærlighet i det 20. århundre.
Det ender lakonisk med en kort beskjed, datert 22. april 1975, om at hun og flyttelasset kommer frem mandag kveld.
Av BRIKT JENSEN

© Dagbladet