Rik barndomsskildring

Abdulrazak Gurnah: «Paradis»
Oversatt av Kari og Kjell Risvik Aschehoug 307 s. Kr 298

Denne romanen skal norske lesere unne seg, ikke minst dersom de setter pris på Olav Duun. For riktignok kan navnet Abdulrazak Gurnah lyde fremmedartet, og denne forfatteren har neppe lest Olav Duun eller vært på Gjøa.

Men både han og den nordtrøndske forfatteren har skildret eventyrriket, barnas gåtefulle og såre verden, deres paradis og helvete, og det med en fylde og en rikdom som få gjør dem etter. Og etter å ha lest Gurnahs roman skjønner man at det ikke er så langt fra Tanganyika i Øst-Afrika til Gjøa likevel. Både guttenes fantasi og de fortellingene de hører bryter virkelighetens skall og utvider horisonten.

Satt bort
Dessuten har Odin i Duuns «I eventyre» og Yusuf i «Paradis» de samme ytre forutsetninger. De blir begge satt bort til fremmede, de må tjene i en annens hus, og de skal forberede seg til den voksne verden.
Selvfølgelig er den historiske bakgrunn i Tanganyika annerledes. Yusuf vokser opp mens tyskerne er i ferd med å kolonisere landet. Jernbanen kommer, biler dukker opp.

Eksotisk
Yusuf må lære seg å lese i Koranen, men også å banke rust, lade batterier og skifte dekk. For en norsk leser blir selvfølgelig også romanen et eksotisk møte med det fremmede og merkverdige, men likevel er det gjenkjennelsen og allmenngyldigheten som betar.
Hvilken gutteslamp vil ikke kjenne seg igjen og smile over Yusufs undrende møte med sin egen seksualitet. Som blir frambrakt av en ung og ikke helt intetanende ung jente? O, du søte uskyld.
KARSTEN ALNÆS

© Dagbladet