Skrams gjøkerede

TEATER Amalie Skram/Gunilla Berg: «I morgen er jeg ikke her» Den Nationale Scene

BERGEN (Dagbladet): Teatersjef Ketil Egge satser offensivt i sin første sesong med to problemstykker knyttet til kunsten og kunstnerens rolle. Kunst og politikk er temaet i «Dirigenten», mens i dramatiseringen av Amalie Skram-romanene «Professor Hieronimus» og «På St. Jørgen» er det grenselandet mellom kunst, galskap og normalitet som utforskes.

«I morgen er jeg ikke her» har Den Nationale Scene kalt den svenske regissøren Gunilla Bergs dramatisering av Skrams historie om malerinnen Else Kant. Hun som frivillig innlegges på et mentalsykehus, men som etter kort tid vil ut av det autoritative og menneskefiendtlige systemet. Amalie Skram var selv innlagt på grunn av nerveproblemer i 1894, og man har sett «Professor Hieronimus» som et angrep på datidas store psykiatriprofessor, Pontoppidan, og hans behandlingsmetoder. I «På St. Jørgen» skildres et hospital like menneskelig som Pontoppidans «galehus» var umenneskelig.

Overeksponering
At malerinnen Else Kant er moden for innleggelse skjønner man i det øyeblikk Marianne Nielsen presenterer skikkelsen på Den Nationale Scene. Hun klasker maleriene sine i ateliergolvet, skriker mot sin lille sønn, truer med å ta opium, er krakilsk, hysterisk og har alle nervene boblende og godt synlig utenpå kroppen. Nettopp dette er svakheten ved dramatiseringen i første akt. Den overfokuserer de psykiske lidelsene uten å problematisere dem. Man synes bare synd på Else Kants mann (Bjørn Willberg Andersen), og lurer på hvordan damen kan bli frisk igjen. Og når professor Hieronimus (Stig Amdam) marsjerer ut og inn som en maskinmessig hærfører for n-te gang, og pasientene rundt Else Kant virrer fra vegg til vegg, hviner som griser og stikker fingeren i munnen ti ganger på åtte minutter, har vi liksom skjønt at professoren er en drittsekk og at Else Kant har havnet i et sykt, kaldt og inhumant gjøkerede.
Selv om Marianne Nielsen i første akt makter å bygge en troverdig karakter av en kvinnes sjelelige skyggesider, bryter akten sammen i en overeksponering av «dårekisten» (opptrinnene hadde passet bedre i «Peer Gynt»), og ved at dramatiseringen ikke klarer å gjøre grensedragningen mellom kunst og galskap, normalitet og abnormitet interessant. Else Kants forhold til ektemannen blir også uforklart, og akten blir som en polemikk mot et sykehussystem anno dazumal. Det er jo ikke særlig spennende i dag.

Mirakel
Så skjer det et mirakel i andre akt hvor det teatrale plutselig sitter som det skal og spillet på premieren i går løftet seg opp til nye høyder. Else Kant er kommet til en lysere atmosfære i St. Jørgen-asylet, og både dramatiseringen og regien til Gunilla Berg setter nå personskildringen i fokus. Rundt Else Kant, på hennes vei til friheten, skapes små portretter av kvinnelige skjebner som fyller oppsetningen med poesi, intensitet, varme og humor. Det blir et kvinneliv hvor Grete Nordrå under engelske besvergelser og et svart sjal, Merete Armand frådende i et krinolineskjelett og Sissel Ingri Tank-Nielsen godmodig og forskrudd skaper figurer som livet har laget mentale kortslutninger for, og plutselig angår historien om Else Kants liv oss.
Da går også Åse Hegrenes' uttrykksfulle scenografi, Håkon Berges musikk og Arne Kambestads flotte lysdesign opp i en høyere enhet av solid spill og stram regi, og opplevelsen bringer oss i dypet av en sjel og til en erkjennelse av at menneskesinnets løp kan renne i de dypeste avkroker uten at samfunnets kategorisering kan påberope seg eviggyldighet av den grunn. I dag er vi kanskje kommet dit hen at psykiske lidelser ikke reduserer menneskeverdet - eller?
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet