Han har klare synspunkter og tenker gode tanker, selv om de er tenkt mange ganger før, ikke minst av ham selv. Det er en bok som burde interessere mange journalister, men den er ikke særlig lett tilgjengelig. Den er tydeligvis skrevet med medieforskermiljøet som målgruppe, og det er synd.
Bech-Karlsen hevder blant annet at det rigide stofframmeverket journalistene ofte arbeider under, er en hemsko for fri og meningsfylt utfoldelse.Utilgjengelig
Han kritiserer utviklingen i forbrukerjournalistikken som mer og mer skjer på markedets og konsumentens premisser i stedet for samfunnsborgerens. Og han diskuterer i det hele tatt journalistens samfunnsoppdrag og etiske holdninger, troverdighet og integritet. Det er mange markante og interessante standpunkter i pamfletten man kan være enig i, men som det også kan stilles store spørsmålstegn ved.
Ubehaget ved denne boka ligger mer på det kommunikative planet. Den er skrevet som alle andre medieviterbøker med mye utilgjengelig terminologi og henvisninger til dusinvis av andre medievitere, og ikke minst til tidligere skrifter av forfatteren selv, og slik er den blitt en pamflett for Bech-Karlsens medieviterkolleger.
Postmoderne
Det går i denne duren: «Tankefiguren Buberg reiser en diskusjon om journalistikk og relativisme, om helhet og dekonstruksjon, om journalistikkens situasjon under postmodernismens tankekonstruksjoner, - dypest sett om sannhetens vilkår under presset fra den ekstreme fragmentering.» (s. 49.)
Bakerst i boka finnes en lang liste over anvendt litteratur. Som vanlig i slike bøker får man inntrykk av at her er tatt med det som finnes.
I medieforskningens barndom var utøverne opptatt av å telle hvor mange innslag om Nicaragua Dagbladet hadde i forhold til Klassekampen. Det skapte en kløft mellom forskningen og journalistikken. Skrifter som dette bygger ikke bru over denne kløften. Nå er medievitenskapen over den første puberteten, og det tenkes og skrives mye viktig og vettugt. Det er synd at vi journalister ikke får del i det.
Av MARKUS MARKUSSON