Dostojevskij i mål

TEATER: Fjodor Dostojevskij/Tormod Skagestad, «Idioten». Oslo Nye Teater

Oslo Nye har nok en gang satset på en Dostojevskij-maraton - og nok en gang stått løpet ut. «Idioten» er blitt en mektig teateropplevelse, konsekvent gjennomført i alle ledd, med et ensemble som spiller så det spruter og med Per Chr. Ellefsens fyrst Mysjkin som hovedpersonen, ikke i et idédrama, men i et heftig kjærlighetsdrama.

Hvordan ville vi i Norge reagert om Kristus plutselig sto på Karl Johan en fredag i september? Et absolutt edelt menneske som viste medfølelse med alle og enhver. Hadde vi sosialt sett tålt en slik ubetinget god sjel, hadde vi tatt ham for en dåre, en avviker, en idiot? Ville medlidenheten hans med menneskene hatt en sjanse? Eller på den annen side, er det så sikkert at den absolutte godhet alltid får gode konsekvenser i praksis, er ikke medlidenheten dømt til å lide nederlag i hverdagen, selv om vi trenger godheten og medlidenheten som et ideal for våre liv?

Helstøpt
Det er spørsmål som dette Fjodor Dostojevskij slapp løs da han sendte den edle fyrst Mysjkin fra mentalsykehus i Sveits til Petersburg og Pavlovsk i romanen «Idioten». Fyrst Mysjkin er det «fullkomment skjønne menneske», et Kristus-menneske som vil det gode og som sier det sanne - derfor kalles han «idiot» - til menneskene han møter i den russiske overklassen. Følgene blir likevel forvirring, tragedie og lidelse.
På ny har ringreven Tormod Skagestad laget en komprimert Dostojevskij-teaterutgave som riktignok har redusert Dostojevskij som troende og som moralfilosof, men som likevel har en helstøpt dramatisk og episk styrke. På Oslo Nye blir Per Chr. Ellefsens ypperlig utformede fyrst Mysjkin - så vel edel som latterlig og tragisk på en og samme tid - snarere hovedpersonen i et trekantdrama enn i et idédrama. Det er karakterene og tragedien i kjærlighetshistorien mellom Mysjkin, Rogosjin og den skjønne Nastasia som dominerer i første del og i slutten av andre, som fester seg, snarere enn den grove behandlingen av de filosofiske spørsmålene i den pratsomme begynnelsen av andre del.

Energisk
Bak på scenen troner et stort Kristus-ikon, og effektivt forandrer Per Olav A. Austdahls skyvevegger scenerom og sted. Det er abstrakte scenografiske rammer med assosiasjoner til 1800-tallet i kostymene som perfekt kontrasterer konkrete rolleutforminger og karakterer av kjøtt og blod. Jeg tror det er lenge siden jeg har opplevd ensemblet på Oslo Nye så til de grader sammensveiset, energisk, og nærværende i spillet.
Først og fremst gjelder det Per Chr. Ellefsen med hans gedigne prestasjon gjennom fire timer på scenen. Men det gjelder også stortalentet Line Verdal som den kjølig arrogante og lekende, brå og sårbare Nastasia, Erik Hivju som den ensporede Rogosjin og Trine Svensen som generaldatteren Aglaja. De fire har scener det slår gnister av.
Bjørn Sæters regi er gjennomtenkt og gjennomført, selv enkelte operetteliknende scener virker som bevisste valg for å forløse stoffet. Regien gir oppsetningen en rytme og et liv der fire timer russisk drama løper som en fortettet historie om kjærlighet, lidenskap og død.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet