Spinkel Brumm i Bergen

TEATER A.A. Milne/Anneli Mäkelä: «Ole Brumm» Den Nationale Scene

BERGEN (Dagbladet): Anneli Mäkeläs nydramatisering må ta mye av ansvaret for at DNS' store barneteatersatsning i høst,«Ole Brumm», er blitt trått og stillestående teater. At DNS har valgt en dramatisering uten dramatisk struktur, er også en gåte.

«Nå må de begynne å gjøre noe!» ropte en desperat krabat bak meg under generalprøven på «Ole Brumm» på fredag. Han hadde helt rett. For selv om Ole Brumm og vennene hans både drar på piknik og på Nordpålen, jakter på heffalumper og skvalper Tussi opp av vannet, så hender det lite gjennom to trøtte timer.

Treig
Hvordan skulle det det, med en dramatisering som er i stand til å fortsette i det uendelige, som mangler dramatisk begynnelse og slutt, fortettede situasjoner, stigninger, spenninger og fall. Og altfor seint kommer regissør Arvid Ones på at «Ole Brumm» er barneteater som krever en annen kommunikasjonsform enn fjernt titteskapsspill og for så vidt også et annet språk enn det arkaiske målet han lar enkelte av dyrene snakke. Først i aller siste scene henvender Ole Brumm seg frontalt til publikum. Da kokte det i salen under generalprøven. Det ble sunget av gjenkjennelsens glade lyst og av full hals som vel bare oppstemte bergensbarn kan - men da var det for seint.
Det er synd regi og nydramatisering motarbeider sånn, for så vel Even Børsums åpne og fargesterke scenografi som Stig-Werner Moes spretne Tigergutt, fysiske slapsticks i spillet og debutanten Mads Ousdals livskloke og godslige Brumm var gode utgangspunkter for sjarm, liv og røre i Hundremeterskogen.
HANS ROSSIN’E

© Dagbladet