Makaber morskap
TEATER Werner Schwab: «Folkeutrydning - eller leveren min er meningsløs» Torshovteatret

Det ser ut som en helt vanlig leiegård i en helt vanlig by. Men de tre familiene i den treetasjers klassedelte boligblokka på Torshovteatret viser seg etter hvert å være noe ganske annet i denne forrykende, velspilte og svært outrerte komedien.

Werner Schwab er navnet på han som har skrevet det morbide teaterstykket «Folkeutrydning - eller leveren min er meningsløs». Schwab - opprinnelig fra enkle kår i den østerrikske provinshovedstaden Graz - ble på begynnelsen av 90-tallet den nye kometen i tyskspråklig teater. Han ble feiret og spilt (og spilles ennå) overalt. Han rakk å fullføre 14 skuespill før han drakk seg i hjel på nyttårsaften 1994: rik, ensom, myteomspunnen og 35 år gammel.

En bragd
At Torshovteatret nå presenterer ham for et norsk publikum er positivt. At teatret har klart å lage en så gjennomført vittig og teatralt meget vellykket oppsetning av stykket «Folkeutrydning ...», er en bragd. For Schwabs tekst, i og for seg ikke med all verden av ytre handling, er språklig sett meget åpen og derfor krevende. «Folkeutrydning ...» har et konsekvent oppkonstruert språk, fullt av blomstrende overdrivelser, semantisk surrealisme og semiotiske trampolinesprang. Språket hans, det deliriske ved det, det obskøne og nederdrektige og dødsfikserte ved det, var formodentlig noe av det som ga Schwab kort heltestatus som dramatisk innovatør. I tillegg til hans framstilling av mennesker som en slags brutale normalitetsmonstre. Det ubehagelige i all morskapen i «Folkeutrydning ...» er nettopp den glimtvise gjenkjennelseseffekten i Schwabs dypdykk i normalitetens nattsider og groteske vrengebilder. Det er noe svært foruroligende over hans attakk på vår velordnede, moderne tilværelse.
Dessuten avlegger Schwab et par østerrikske spesialdistanser i Thomas Bernhards fotspor: utskjelling av katolikker, nasjonalister og sosialister. Og selvsagt litt freudiansk hyggepirking i incest, ødipuskomplekser og pedofili.

«Familiebedrift»
I kjelleren i leiegården bor den katolske og gudfryktige moren fru Orm (Anne Krigsvoll) sammen med sin klumpfot-og-kunstner-wanna-be-sønn Herrmann (Bjarte Hjelmeland). Dette er etasjen hvor de små materielle ting betyr alt, hvor språket er skjellsord og uavlatelige ønsker om å sende den andre dit pepper'n gror, men også etasjen hvor drømmen og den enkle religiøsiteten lever. Her holdes avdøde morfars gebiss ennå hellig i tannglasset, her masturberes det i kjøkkenskapet og utspiller seg hverdagsligheter in extremis.
I etasjen over bor de spissborgerlige Kovacic's, med en kolerisk hustyrann som far (kontant parodiert av Ingar Helge Gimle), en oppstaset, lett frustrert mor (herlig utlevert av Annika With) og de to gifteklare og cheese-to-camera-døtrene Bianca (Laila Goody) og Desiree (Anitra Terese Eriksen). Her er det materielle i havn, «den flittige familiebedriften» og det at noe kan kalles «eget» er det som betyr noe her.
Forværelse
Aller øverst bor den velhavende enkefru von Nagh, som hater «barn og arbeidsplasser», overdådig treffsikkert, livstomt og muntert superkynisk tolket av Monna Tandberg. «Min mening var å gi det meningsløse en like stor sjanse,» sier hun, etter å ha invitert sine «undermennesker» - bokstavelig talt - på en fødselsdagsmiddag i dødens venteværelse. Det er hos henne, en slags kvinnelig instant-versjon av Knappestøperen, Schwab er så elskverdig å lage en happy end for oss. Etter først, riktignok, å ha vist oss parodien, tomheten, grellheten ved og sin egen desperasjon over livet.
Regissør Catrine Telle køler friskt på underveis, ensemblet lager typer og karikaturer så det spruter og scenograf John Kristian Alsaker byr på grov realisme og norgeshistoriens kjappeste sceneskift. Kort sagt, full klaff på Torshov! HANS ROSSIN’E

© Dagbladet