Ask Burlefot i light-versjon

TEATER Agnar Mykle/Morten Borgersen: «Lasso rundt fru Luna» Teatret Vårt

MOLDE (Dagbladet): Det er selvsagt halsløs gjerning av Teatret Vårt i Molde å gi seg i kast med en dramatisering av Mykles «Lasso rundt fru Luna». Men sceneversjonen, som hadde urpremiere i går kveld, kommer faktisk ned på beina.

For selv om dette er Burlefot extra light og tablåteater av tradisjonelt merke, er det teatrale øyeblikk av ømhet, kjærlighet og ensomhet i denne oppsetningen.
Teatersjef Morten Borgersen har selv både dramatisert og regissert Teatret Vårts storsatsning i høst. Over et halvt tusen romansider er kokt ned til 144 sider teatertekst, og selvsagt står vi overfor noe som i utgangspunktet ser ut til å være lite annet enn en «illustrert klassiker». Bare Mykles ulike litterære nivåer og stilistiske overdådighet i «Lasso rundt fru Luna», i alt fra boblende retorikk og munter fortellerkunst til den nøkterne naturalistiske reportasje og varsomme poesi, virker jo dønn uoversettelig til en teaterscene. For ikke å snakke om Mykles stramme komposisjon der intet kan legges til eller trekkes fra. Eller Mykles treffende karakteristikker av nordmenn og «det norske», skildringene av Ask Burlefots rastløse jakt på holdepunkter i en voksen tilværelse, eller hans sky kjærlighet og mange eventyr, hans angst og skyldbetyngethet overfor lillebroren, Balder.

Rød tråd
Det er reisene med nattoget og de tilbakevendende dialogene mellom Ask og Balder, som er en underløpende rød tråd i Morten Borgersens versjon. Han begynner, som Mykle, med den voksne Ask i overkøya på toget på vei til hjembyen, («You can't go home again»), mens han leser notene til sin ennå ikke oppførte rapsodi, «Lasso rundt fru Luna». Borgersen slutter med Ask som kysser den døde Balders lepper, blåser ut et stearinlys og sier: «Der fikk du kysset ditt, Balder». Mellom disse ytterpunktene serverer han et Burlefot-ekstrakt med scener fra barndomshjemmet, fra skolebestyrertilværelsen nordpå og fra forholdet til de to kvinnene, Nattstjernen og Siv.
Er Mykles bok en erkjennelsesroman og en utviklingsfortelling om en ung mann som søker kjærligheten, er Borgersens dramatisering først og fremst preget av vanskeligheter med å gi stoffet en egen form og egen dramatisk struktur. Det er de stiliserte tablåene som er gjennomgangsmelodien, og Mykles indirekte tale i boka er lagt ut i replikker på scenen med varierende hell.

Vakkert
Da er regissøren Morten Borgersen langt bedre, for det er i enkeltscener og i noen teatrale øyeblikk av stor følsomhet at denne oppsetningen blir noe mer enn «Luna» som illustrert klassiker. Det er i noen vakkert regisserte og spilte scener at oppsetningen får verdi som noe mer enn en teatral lærebokutlegning av forløpet i Mykles roman.
Det gjelder spesielt en gripende scene hvor den døde Balder (Bjørnar Teigen) kommer til Ask om natta og kryper opp til ham i sovekupeen, og det gjelder Asks piknik med Siv, dokka i gresset (Janne Kokkin), og seinere i enkelte trekantskildringer av forholdet mellom Ask, Siv og Gunnhild, Nattstjernen (Turid Gunnes). Her, i disse scenene, godt understøttet av Egil Monn-Iversens smektende rapsoditoner, finner oppsetningen fram til genuint teatrale kvaliteter.

Troverdig
Som Ask Burlefot hviler mye på Henrik Mestads skuldrer. Mestad har en sikkerhet på scenen, en evne til naiv, søkende og uferdig maskulin fargelegging som gjør hans Ask til en troverdig figur.
Men han gir oss ingen Ask vi kommer på innsiden av, som vi ser hudløsheten til og kompleksiteten av, eller som gir oss nærheten og distansen i denne erindringshistorien. Da er enkelte enkle bifigurer rundt Ask heldigere turnert, som Jo hjelpelærer (Randolf Walderhaug) og bestyrer Dalaker (Stein Grønli).
Publikumsradene på Teatret Vårt er plassert på hver sin side av en platting som ved en tennisbane. På plattingen er Asks hybel i nord, mens fem andre steder bak og rundt publikum og ved hver ende av plattingen utgjør henholdsvis barndomshjemmet, Sivs seng, togkupeen og Gunnhilds hus. Åse Hegrenes har laget sparsom markeringsscenografi hvor primært trettitalls- og femtitallskostymer gir tidsrammene.
Det er noe kjøkkenrealistisk og abrupt over denne oppsetningen som gjør den til en blek forenkling, og noen fortettede stunder av liv som gjør den til en opplevelse. Men det beste ved den er at den ansporer en til å lese Mykles storslagne roman - enten man har gjort det før eller gjør det etter teppefall.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet