Fargerike, åpenhjertige og hensynsløst ærlige. Arne Skouens erindringer er preget av det samme engasjement som hans journalistikk.

Alltid engasjert

Skouen, Arne: «En journalists erindringer»

Aschehoug, 322 s. Kr 328

Det er biskop Kristian Schjelderup som stiller pressemannen, motstandsmannen, filmskaperen, forfatteren, diplomaten og samfunnsrefseren Arne Skouen det riktige spørsmål, mer treffende enn noen journalist kunne makte:

- Blir det ikke ensomt?
Det fremgår av Skouens erindringer, som foreligger i dag, at jo, det kunne bli ensomt.
Schjelderup, med sin menneskekunnskap, knytter spørsmålet til Skouens skeptiske forhold til kristendommen. Skouen ser den innsiktsfulle kirkelederens begrunnelse, men betrakter sitt ensomhetsproblem som følgen av en mangel: Han hadde aldri evnen til å være medlem.

Distansert
Det gjelder å vende sine mangler til et styrkemoment, og det er hva han gjør: Han blir en Einzelgänger. Ikke en særling, ikke noen einstøing heller, men et individ med et litt distansert forhold til sine medmennesker, kjølig, men ikke kaldt, nøkternt, men ikke likegyldig. Han reserverer sitt engasjement for bruk der hvor det nettopp gjelder.
Og mest gjelder det for Skouen når autoriteter som ikke har moralsk rett til å være det, viser maktbrynde mot vergeløse. Enten det skjer i okkupasjonsårenes Norge, eller i 1970-årene med psykologers remmer og tøyler i kvasivitenskapelig sammenheng - da er det ingen distanse og ingen forbehold. Da går den gamle bokser, for det var han også, i ringen. Og han tar pennen med. Ikke noe amatørskap, akkurat.

Gro-saken
I Gro-saken for 25 år siden, da hans kollega Gerd Benneche gjorde ham oppmerksom på en beskrivelse av et behandlingsopplegg for den autistiske 12-åringen «Gro», havnet han i Høyesterett som injuriant. Han fikk aksept for at uttrykket «vitenskapelig svindel» var berettiget. Det gikk ikke fullt så bra med bruken av uttrykket «torturist», der tapte han med fem mot seks stemmer.
Adferdspsykologene vil neppe støtte ham i dag heller, men de mer straffekåte formyndere blant dem ble utvilsomt stagget. Og det ble gjort noe for de utviklingshemmede. For å låne et ord fra krigens dager: Dette var hans, og hans ytringsspaltes, stolteste stund.
Men psykologene skal trøste seg med én ting idet de bestemmer seg for ikke å lese boken, slik at de kanskje gjør det allikevel: Arne Skouen er hensynsløst ærlig også mot sine egne. Det er antagelig ikke tegnet et så underfundig, men samtidig drepende skeptisk portrett av Dagbladets legendariske redaktør Einar Skavlan, som «foraktet underdanighet, men gjorde krav på den samtidig. Det var den svakes terror han demonstrerte, en metode som lammer opposisjonen og knytter never i bukselommene». Axel Kielland, Johan Borgen og Gunnar Larsen så neppe dette. Men det gjorde østkantgutten Arne Skouen. Det ligger sosialt sprengstoff i de fortettede linjene.

Pissoar
Etter krigen signerte Skouen sin egen oppsigelse da han en gang unnlot å reise seg idet Skavlan skred inn. Hevnen lot ikke vente på seg: Reporteren med fartstid fra Berlin-OL, hjemmefront, undergrunn, norsk informasjon i Sverige, London, Washington og FN, ble i alles påhør kylt av gårde for å skrive en reportasje fra det nye pissoaret på Enerhaugen. Han avla muntlig rapport etter inspeksjon og behørig testpissing. Deretter meddelte han herr sjefredaktøren at han ikke aktet å skrive ett ord, men ville begi seg over til Verdens Gang.
Det var ikke hva Skavlan hadde tenkt seg.
Bare én mann får dårligere moralsk attest i boken, den like legendariske Wilhelm Thagaard, Skavlans nære kontakt. Pugilisten Skouen skal ikke beskyldes for å gå løs på lettvektere og smårysj. Han legger Thagaard flat med kårdestøt og uppercuts i sin ordknappe skildring av den behandling som Dagbladets trykkerisjef under krigen, Olaf Vik, fikk. Da tyskerne stanset Dagbladet, fattet styret, med Thagaard som formann, et vedtak om at bedriften måtte holdes gående. Under Viks ledelse trykket Dagbladet tyske propaganda-aviser, og tjente brukbart. Etter krigen ble det anlagt sak mot Vik for økonomisk landssvik. Han ble dømt, men etter ankebehandling og fem vonde år ble saken henlagt i 1950 «på grunn av bevisets stilling». Det var langt fra noen renvaskelse. Thagaard, som var prisdirektør etter krigen, hadde aldri tid til å avgi en forklaring til Viks støtte, enda han kunne ha gjort det, og enda Vik ba om det. «Når mennesker får det så travelt, da mangler de noe,» skriver Skouen.

«Hoppen»
Han er ikke mildere mot Aftenposten, men han reiser en bauta over en medarbeider jeg husker fra mine første år i Akersgata: Egil Meidell Hopp, en litt sky, aldrende bergenser som brukte minst en time på å komme seg gjennom Slottsparken. Ikke fordi han var dårlig til bens - det var han ikke - men fordi det var så mange ekorn og pippiper han skulle mate og snakke med. Han kjente dem alle personlig. Han skrev minst mulig, og da om frimerker, herregud, mannen var en utviklingsbremse og et taust argument for forbedrede ansettelsesprosedyrer og lavere aldersgrense så vi unge kunne breie oss.
Trodde vi. Skouen forteller om hans krigsinnsats som kurérpostbestyrer med slike kontakter i NS-hierarkiet at han fikk ord på seg for å være stripete. Han foret Førerens departementsfunksjonærer med sjeldenheter som oppgitte nordmenn i Stockholm trålet filateliforretningene for, og de skulle til en tulling i Oslo som trodde man kunne samle frimerker når det var krig. En av hans kontakter var en postfunksjonær som leste Quislings korrespondanse. Meg bekjent fortalte «Hoppen» aldri noen om hva han hadde drevet med. Hvis det er riktig at en god spion bør virke så tilforlatelig som mulig, var han nåderikt utstyrt. Skouen lå i dekning hos ham de siste døgnene før turen til Sverige.

Fargerikt
Det er andre overraskelser i boken: En dempet skildring av den stillferdige, men intense dikterrivalisering mellom redaksjonssekretær Gunnar Larsen og journalist Johan Borgen. Skouen, litt navlebeskuende, som kronprins Olavs svettende sjakkpartner over Atlanteren under stri, kronprinsesse-beordret slankekur i «Oslofjord»s badstu foran USA-besøket i 1939. Et nærportrett av en nøktern utenriksminister Trygve Lie i Washington i frigjøringsdagene i mai 1945, omgitt av fjeskende diplomater med karrieresultne forhåpninger. En hyllest til Jens Christian Hauge, og mindre politisk korrekt går det jo ikke an å være i 1990-årene på Skouens liberale fløy. Men det var altså dette med mot og handlekraft. Mer forutsigelige, men fargerike nok, er skildringene av vanskelige møter med nyansefattige norsk-amerikanere i Midt-Vesten.
Han spanderer ett avsnitt på AKP-erne og Dagbladet, og jeg tror jeg forstår ham. De var en pest og en plage for sine omgivelser, lik alle som har gjennomgått en vekkelse, sier han, og han var sikker på at det ville gå over. Det er litt mer å si om den historien, men det er sagt i Dagbladets 125-årsbok. Og Skouen betraktet dem hverken som verdige motstandere eller som mennesker han ville ha gått i livbåt med.
Nettopp. Dette var karer som ville forlange medlemskap før båten kunne låres.
PER EGIL HEGGE

© Dagbladet