Finstemt monolog

TEATER: Torborg Nedreaas/Ragnhild Hilt: «Av måneskin gror det ingenting». Det Norske Teatret

14 år etter at hun feiret suksess med Torborg Nedreaas' «Av måneskin gror det ingenting» som scenemonolog, prøver Ragnhild Hilt seg igjen med historien om den navnløse kvinnen. Hun har fått prøvesalen på Det Norske til disposisjon, har Nedreaas' fortelling, sin egen bearbeidelse og sitt eget spill å lene seg til.

Av HANS ROSSIN’E
Det er tøft gjort av Ragnhild Hilt å gå løs på en gammel suksess, spesielt som årene er gått og det nå er, hva skal jeg si, et lite alderssprang mellom skuespillerinnen og den kvinnen hun gestalter på scenen. Nedreaas' navnløse skikkelse, hun som forteller om sitt liv til en fremmed, som beretter om begjær, om kjærlighet, om svik og Johannes, om selvoppgivenhet og om den rystende strikkepinneaborten hun foretar seg, er ikke bare én kvinne som trer fram fra massen av kvinneskjebner. Hennes historie blir nettopp så sterk fordi hun står på et stadium hvor man er i ferd med å ta fatt på livet på alvor. Det er noe med hennes ungdom, alder, som gir hennes historie en skjebnedimensjon.

Distansert
Ragnhild Hilt og hennes regihjelp Hilde Andersen har muligens vurdert om de skulle framføre Nedreaas nærmere opplesningen enn illusjonen av den navnløse kvinnen fra livet selv som forteller historien for publikums øyne. En tent sigarett, noen glass med rødvin, en seng og en kåpe som tas av og på, sier at valget falt på det siste. Da blir det som antydet ovenfor litt problematisk å leve seg inn i skikkelsen, også fordi Ragnhild Hilt åpenbart har hatt en mer intellektuell og forstående holdning til stoffet. Utlagt på scenen, skaper den en distanse til historien.
Men den nesten to timer lange monologen framføres vart, innsiktsfullt og finstemt, nesten som et dokument over en kvinne som engang var. Slik kommer forestillingen fram og angår oss, selv om den, som sagt, ikke griper.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet