Stephen King er blitt religiøs i sin nye roman. Helten i «Desperation, Nevada» er en 11 år gammel gutt med svært gode kontakter i himmelen, og han får hjelp til å klare brasene gjennom bønn.

Skrekk med religiøs vri

King, Stephen: «Desperation, Nevada»

Oversatt av Steinar Moe, Aschehoug, 502 s. Kr 248

En høyst naturlig utvikling for en forfatter som har kjempet mot mørkets krefter i mer enn 30 bøker, vil mange mene. Og resultatet er en av hans beste bøker på lenge.

Onde og overnaturlige krefter som utfordrer det (stort sett) gode mennesket, er Stephen Kings gjennomgangstema. Mennesket vinner som regel, etter stor møye, men aldri har en King-figur fått så mye hjelp fra det høye som den 11 år gamle helten i «Desperation, Nevada».
Tittelen og stedsangivelsen er bokas hovedarena, en på det nærmeste nedlagt gruveby ute i ørkenen ved Highway 50, «den mest øde riksveien i USA». Og uhyrlige ting skjer, det får et assortert persongalleri erfare.

Forsoffen
Noen av personene er ganske fargerike. Johnny Marinville, en forsoffen forfatterkjempe («den eneste nålevende amerikanske forfatter som kan måle seg med John Steinbeck», for å plassere ham) på motorsykkelsafari tvers over USA. Steve Ames, en garvet rockeroadie utsendt fra forlaget for å passe på at Marinville ikke overdoser på noe. Cynthia Smith, en haikende punker som Ames plukker opp. Tom Billingsley, en gammel og alkoholisert veterinær. Og så David Carver, gutten som har hatt en sterkere åndelig opplevelse enn de fleste.
Mot dem står en eldgammel kraft kalt Tak, som tar bolig i mennesker og begår de grusomste massakrer. I den første manifestasjonen vi møter, er Tak en over to meter høy politimann, som vinker inn bilister på Highway 50 på mer eller mindre tilfeldig grunnlag.

Troverdig
«Desperation, Nevada» er Stephen King på sitt beste. Han får utfolde seg i persontegninger, hvor han bare blir bedre og bedre. Kings håndlag med å skildre barn er mer enn godt. Han har da også brukt unge mennesker sentralt i mange bøker helt fra debuten «Carrie» (1974). Og historien om David Carvers dramatiske vei til Gud, for å si det på den måten, er så god og troverdig som noe annet han har skrevet.
I USA og England følges «Desperation» av romanen «The Regulators», skrevet av Richard Bachman (pseudonym for King). Her har personene stort sett samme navn som i «Desperation», men forvirrende nok er de helt andre mennesker. Denne sidehistorien er ikke nødvendig for å forstå «Desperation», den er heller ikke så god, men det hadde vært naturlig om også den ble oversatt.
KURT HANSSEN

© Dagbladet