Tablå-teater

TEATER: Ernst Bruun Olsen: «Postmannen fra Arles» Hålogaland Teater

TROMSØ (Dagbladet): I april ville Hålogaland Teater feire sine 25 år med Brechts «Tolvskillingsoperaen». Den ble en hylende fiasko. I går forsøkte teatret seg med en ny jubileumsforestilling, Nils Gaups iscenesettelse av historien om vennskapet mellom van Gogh og hans postbud i Arles. Heller ikke den er stort å skrive hjem om.

Men mens jubileumsforsøk nummer én sto til stryk, skal jubileumsforsøk nummer to, «Postmannen fra Arles», få en slags ståkarakter. For selv om instruktør Nils Gaup drukner historien om Vincent van Gogh og hans postbud, Roulin, i et slags overvintra og overflatisk 70-tallsaktig tablåteater, er det både en visuell regi-innpakning her og blant annet et par scener mellom van Gogh (Svenn B. Syrin) og malervennen Paul Gaugin (Anders Dahlberg) som får kommet over scenekanten og formulert en gnist av erfart og observert liv.

Aktuell?
Hvorfor Hålogaland Teater har valgt å sette opp «Postmannen fra Arles» akkurat nå, er ikke helt enkelt å få tak i. Så vel teatersjef John Kristensen som Nils Gaup mener i programheftet at «... menneskelighetens pris» er lavt verdsatt i 1996 og våre krav om vellykkethet fører til at vi glemmer andre verdier. Joda, vel og bra - men er danske Ernst Bruun Olsens teatertekst fra midt på 70-tallet den beste til å belyse dette i dag?
Det begynner som et landsbyliv i Kardemomme by på Hålogaland Teater. Den franske byen Arles markeres med togkontentum og en projeksjon av et av van Goghs Arles- bilder på bakveggen. Projeksjoner av malerier går gjennom hele forestillingen, til tider meget effektfullt, som når vi ser van Gogh stå og male bak staffeliet, og får det ferdige bildet projisert opp. Nils Gaups bruk av to små dreiescener på hver sin side av scenen gir også svært effektive sceneskift. Det er seint 1880-tall, keiser Wilhelm er død og den franske krigshisser-generalen Boulanger er så populær at alle landsbyens menn anlegger Boulanger-skjegg. Det er bakteppet når van Gogh ankommer Arles, og innleder vennskap med postbud Roulin.
I motsetning til Michael Radfords film «Postmannen», om Pablo Neruda og hans landpostbud, som nylig gikk på kino, bruker ikke «Postmannen fra Arles» særlig lang tid på å skildre etableringen av vennskapet mellom Roulin og van Gogh. Vips - de blir plutselig venner og sitter på kafé sammen. van
Gogh skjærer av seg øret og sender det til den prostituerte Gaby (Ingjerd Egeberg) og får hele landsbyens tause majoritet mot seg, unntatt Roulin selvsagt, som forsvarer ham, uten at vi blir fortalt hva Roulins lojalitet består i. Vips og vips. Historien om vennskapet mellom Roulin og van Gogh blir vist på scenen, men den blir aldri forklart, tydeliggjort eller søkt teatralt belegg for.

Postulater
For det meste fortoner Nils Gaups oppsetning seg som en rekke sammenkjedete tablåer i mer eller mindre vellykket rytmisk rekkefølge, hvor temaer om vennskap, om en kunstners indre nødvendighet for å skape, flertallets hang til å følge overfladiske trender, bare blir stående som vindskjeve postulater. Den folkekomiske fargeleggingen av stoffet underveis gir riktignok enkelte publikumsmessige uttellinger, men sjelden synes jeg Nils Utsi som postbud Roulin og Svenn B. Syrin som van Gogh får kommet under huden på figurene og vennskapet dem imellom. Dette er tablåteater som fungerer som
van Gogh-innføring på en, to, tre, men som ikke klarer å løfte fortellingen opp på et allmenngyldig og engasjerende plan.
Hålogaland Teater er i ferd med å få bevilget nytt teaterhus og landsdelsscene-status kommer nok også etter hvert. Slike skritt kan kun legitimeres i scenekunst av høy kvalitet.
Arthur Arntzen-suksesser bør derfor ikke bli noen sovepute for teatret.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet