Les og lær!

Goksøyr, Matti (red.): «Kropp, kultur og tippekamp.»

Universitetsforlaget/Kulturdepartementet. 326 s. Kr. 100.

Kulturdepartementet har bestilt et verk om historien til dets egen idrettsavdeling. Det låter som rekvisisjon på sovemedisin. Men, nei: Boka er blitt en av de viktigste og mest interessante om norsk idrett som er utgitt på flere år.

Med et historisk idrettsting for døra har verket dobbel aktualitet. «Kropp, kultur og tippekamp» risser opp grunnlaget for den idretten vi har i Norge, og forklarer hvordan forkortelsen STUI har bidratt til å forme vår idrett.
Det er et fascinerende stykke etterkrigshistorie.
Kjeld Rimberg har omtalt avholdstanken, idrettsbevegelsen og sosialdemokratiet som tre bein på samme krakk. Rolf Hofmo, mannen som i 20 år ledet Statens Idrettskontor, det senere STUI, tok opp i seg alle tre.
Nykter og kjederøkende - med idrettspolitisk ballast fra Arbeidernes Idrettsforbund, og et krigsopphold i Sachsenhausen på brakke med Einar Gerhardsen - gjøv Hofmo løs på arbeidet med hele nasjonens grunnlag for fysisk fostring.
Intet mer, intet mindre.

Høyreist ungdom
Hofmo hadde folkehelsa som mål. Visjonen var å skape «en fysisk og åndelig høyreist ungdom». Godt forankret i egen ideologi skapte han den plattformen som ble siktepunktet for STUIs virksomhet i tiårene etter krigen:
Å sikre alle den fysiske muligheten til å drive idrett.
Det økonomiske grunnlaget kom gjennom tippeoverskuddet. Siden krigen har idretten mottatt 13,1 milliarder kroner (95-tall) i overføringer fra tippemidlene, og det aller meste er brukt til anleggsbygging.
I dag har vi nær 34 000 idrettsanlegg i Norge, og mer enn noen gang er det anleggsmidlene som trygger vilkårene for de små idrettslagene. Slik har tippeoverskuddet ikke bare vært et distriktspolitisk virkemiddel, men like mye en mulighet for myndighetene til å drive aktiv idrettspolitikk.

Ny vilje
Viljen til å utøve politikk har variert - fra et høydepunkt under Hofmos ledelse.
Idag har STUI en tettere offentlig tilknytning som den såkalte Idrettsavdelingen i Kulturdepartementet. Ikke desto mindre ser forfatterne igjen en stigende statlig vilje til «styring og maktbruk».
Det er ingen overraskende utvikling etter noen år med Hans B. Skaset som idrettsavdelingens leder. Kanskje har bare Hofmo hatt samme ideologiske klarhet som Skaset, blant de talløse aktørene i norsk idrett.
Denne boka gjør mesterlig rede for sentrale trekk ved utviklingen av norsk idrett som en massebevegelse.
Et ideologisk vakuum i idrettsledelsen gjør den ikke mindre viktig foran idrettstinget.
PETER RAAUM

© Dagbladet