Å nærme seg Eidslott

Sørbø, Jan Inge: «Høstet på himlens skråninger». Sju essay om Arnold Eidslott

Gyldendal, 103 s. Kr 187

«Som landsgut har eg aldri heilt vore fortroleg med dei urbane omgangsformane.» Slik innleder Jan Inge Sørbø et av sine essay om Arnold Eidslotts diktning.

Og en kan spørre seg hva i all verden en slik opplysning har med saken å gjøre. Men denne åpningen forteller noe om Sørbøs essayistiske grep. Han har funnet en pedagogisk nøkkel til en poesi mange opplever som fremmed, opphøyd og vanskelig tilgjengelig.
Han tar gjerne utgangspunkt i noe tilforlatelig, nært. Det kan være en personkarakteristikk, en biografisk opplysning, en tanke i tiden. Og han viser oss hvordan dette enkle og nære kan ha gyldighet i et stort, ja, katedralaktig poetisk univers. Hos Eidslott finner Sørbø en stemme som går ut over og hinsides de urbane omgangsformene. Vi kan gå til den stemmen med vår egen melankoli og redsel og få gjenlyd. Eidslott er en dikter for sorgens svarte sol, for Jobs piner, for krigens ufattbare lidelser.
Men vi kan ikke til daglig ta Jobs pine innover oss, vi kan ikke leve oss inn i krigens helvete hver gang vi åpner avisa. Vi verner oss bak de urbane omgangsformene og svarer «Takk, bare bra» når noen spør hvordan vi har det. Men så finner vi det vonde igjen i Eidslotts dikt:
Hvor lenge hvor langt
kan han tåle dette slepet
Salte tårer og bly i skoene
og en lav torden som advarer
det nattskremte hjertet mot alt
Solen er sluknet og stjernene
brutt ned av mørkets dønninger
«Kva er det så som gjer at ein kan oppleva ei slags trøyst ved å lesa eit slikt dikt?» spør Sørbø. Og det er et spørsmål han forfølger gjennom sine essay. «- mørke tapar si makt når det får namn.» Det er det frosne, fortrengte i oss som ikke forløses i skrik, men i poesi. Den rommer, slik Sørbø siterer fra Kierkegaards lovtale til Job, «Sorgens midlertidige Trøst, at give sig Luft».
Sørbø hanskes med flere fag i sin Eidslott-tilnærming: psykologi, teologi og historie. Men han pakker ham ikke inn i noen teori. Jeg leser hans sju essay «Høstet på himlens skråninger» som et vellykket forsøk på å gjøre ham gjenkjennelig og tilgjengelig, legge diktene til rette for forståelse og medopplevelse. Kort sagt: Sørbø har satt Eidslott i bevegelse.
JAN JAKOB TØNSETH

© Dagbladet