Denne fjerne krigen

Ottosen, Kristian: «Ingen nåde. Historien om nordmenn i japansk fangenskap».

Aschehoug. 363 s. Kr 328

Nå er det over et halvt århundre siden den annen verdenskrig, og for oss som på sett og vis opplevde den, kan det være mye rart å lese for tida. Det får vi saktens finne oss i.

For det er ikke til unngå at det som hendte den gang er blitt fjern historie som det står enhver fritt å revidere, etter beste eller verste skjønn. Forskningen lar seg ikke stanse og knapt nok fiksfakseriene: Amatørhistorikere boltrer seg stadig med raske tolkninger og risikerer åpenbart å bli tatt alvorlig.
For oss er det ikke nødvendigvis så ille, men den slags kan unektelig virke forvirrende på nye generasjoner. Hva skal vi råde dem til å lese - for det tilfelle at de ønsker saklig, grundig og nøktern orientering?

Enestående
Kristian Ottosens bøker om nordmenn i fangeskap under krigen, for eksempel: Dette er en enestående bok i verdens fangelitteratur, skrev Leo Eitinger om «Natt og tåke» i 1989, og merkelig må den person være skapt som ikke beveges av denne boka, tilføyde Guri Hjeltnes om «I slik en natt» i 1994 - uttalelser Aschehoug trygt kan reklamere med på omslaget av «Ingen nåde» som foreligger i dag.
For de karakteriserer hele dette verket, der forfatteren legger fram et vell av dokumenterte fakta og overlater eventuelle følelsesutbrudd og subjektive oppfatninger til oss lesere. Sånn kan det også gjøres. I de fem første bøkene fortalte Ottosen om norske fanger i tysk fangenskap under krigen, og i denne sjette og siste forteller han den mer ukjente historien om nordmennene i japansk fangenskap.

900 fanger
Det var nærmere 900 av dem - sjøfolk, misjonærer, forretningsfolk og medlemmer av familiene deres. Definisjonen av internerte eller fanger kan diskuteres, påpeker Ottosen, og sjøfolk som berget livet når skipene deres ble senket av japanske stridskrefter, er ikke tatt med i fortegnelsen. Men det hendte også at noen ble massakrert i livbåtene, og de er med.
Slik var japanernes krig. Instruktivt skisserer Ottosen Japans utvikling fra føydalstat til krigførende stormakt, og den politiske, militære og sosiale utviklingen der i tilknytning til beretningene om norske enkeltskjebner. Eks-meierikontrollør Kuntze var den verste plageånden på Grini, minnes han - og hvem var den verste i de leirene i Japan der nordmenn var sperret inne?

Unnskyld!
Matsuhiro Watanabe i fangeleiren Omori - den tilsynelatende dannede og veloppdragne unge korporalen som hadde strøket til offiserseksamen og dermed mistet ansikt. Det tok han igjen på fangene. Etter krigen ble han forgjeves ettersøkt for tallrike mord.
Men 19. august i fjor fremsto plutselig den gråhårete, litt lutende 77-årige Watanabe, monsteret fra Omori, for offentligheten i Japan, forteller Ottosen. Watanabe ba fangene om unnskyldning for sin brutalitet - og hvis noen tidligere fanger skulle ønske det, måtte de gjerne komme og slå ham på haken.

Rettsoppgjøret
Litt lettvint, kanskje, for han vet selvfølgelig at det neppe er noen som tar imot tilbudet, konstaterer Ottosen - men likevel en sensasjon med symbolverdi: For stort andre dypfølte unnskyldninger har japanerne ikke bidratt med, og i motsetning til Tyskland som har ytet over 380 milliarder D-mark i erstatninger, har Japan som nasjon ikke betalt ett eneste øre. Hvordan er det gått med rettsoppgjøret?
Japanske medisinere og kjemikere som foretok obdusering av levende mennesker som om de var meitemark, fortrinnsvis kinesiske bønder, har drevet det stort i kommersialisering av resultater de kom fram til. Et medlem av gruppen er valgt inn i New York Academy of Sciences og et annet ble en høyt verdsatt medarbeider i CIA - og slik avslutter Ottosen «Ingen nåde» på sin varsomme måte:
«Mange ser dette som nok et eksempel på at oppgjøret med japanske krigsforbrytelser ikke ble fullstendig gjennomført - og at det endelige oppgjøret fortsatt gjenstår.»
JON-HJALMAR SMITH

© Dagbladet