Med oversettelsen av Javier Mar’as' «Det feige hjerte» foreligger det et eksempel på hvilken vakker og ubønnhørlig retorisk uhyrlighet en roman kan være.

Tungens tortur

Marias, Javier : «Det feige hjerte»

Oversatt av Arne Worren, Gyldendal (VITA). 300 s. 328 kr

Det handler om ekteskap, om familie, om hemmeligheter, om blodets villskap og skjebne. Typisk spansk, kan man kanskje si, med f.eks. Federico Garc’a Lorcas «Blodbryllup» i bakhodet. Hovedpersonen, Juan, kom tilbake fra bryllupsreise ett år tidligere.

Han er 35 år gammel og er oversetter og tolk av yrke - det var slik han traff sin kone - men han er også tolker som menneske. Han er stadig på jakt etter tegn, samtidig som han frykter deres betydning, eller rettere sagt den betydning han tolker inn i dem. Like fullt føler han seg tvunget til å vite, lytte og forstå. Tungen dreper ikke, men som torturist er den godt egnet.
Ryggraden i fortellingen er hans både fascinerende og hemmelighetsfulle fars noe mystiske, til og med truende fortid. Faren har nemlig vært gift og blitt enkemann tre ganger, noe sønnen får greie på først etter at han selv er gift. Og nå har sønnen satt seg til skrivebordet for å finne ut av hva det egentlig er som plager ham, hvorfor hans eget ekteskap fyller ham med uro, et ekteskap der han selv nærmest føler seg som en kunstig deltaker, i et hjem han opplever som kunstig innredet.
Farens andre kone tok sitt liv rett etter bryllupsreisen. Farens tredje kone kjenner Juan godt, det var hans mor. Men hva med farens første kone? Juan vet ikke om han ønsker å vite noe som helst, i frykt for hva sannheten kan være, men tungen ved øret er det kysset som best overbeviser den som har motvilje mot å bli kysset, og hans egen kone blir farens fortrolige.

Macbeth
Sentralt i romanen står Shakespeares «Macbeth», den scenen der Macbeth forteller sin hustru at han har drept den sovende Duncan. Lady Macbeth er besluttsom, og etter at hun har smurt tjenernes ansikter med den dødes blod, sier hun til sin mann: «Mine hender har din farve, men jeg skammer meg over å ha et så hvitt hjerte.» Romanen er bygd opp omkring en tolkning av denne Macbeth-scenen, der et hvitt hjerte blir feigt, samt historien om hvordan Juan traff sin kone, farens ekteskap, samtalen faren har med sin sønn under dennes bryllupsfest, en scene fra Juans egen bryllupsreise, og en reise han litt seinere gjør til New York.
Med en uunngåelig retorisk logikk fletter Juans tolkning og nærmest motvillige forståelse av disse situasjonene seg inn i hverandre, de kommenterer hverandre, og gir hverandre truende muligheter og sammenhenger som med rette skremmer den nybakte ektemannen. Det betyr ikke at Mar’as har skrevet en deterministisk kabal som går opp. «Det feige hjerte» er snarere en bok som undergraver de velbrukte psykologiske romanløsningene.

Taushet
I sin skildring av mennesket i en moderne storbyverden, er Javier Mar’as' særpreg hans evne og mot til å holde på scenene og situasjonene, eller kanskje jeg burde si Juans manglende evne til å la disse scenene ligge. Han holder på dem til de er tømt for muligheter, tømt for tegn som kan tolkes. Han dyrker en slags utsettelsens estetikk. Mar’as er med andre ord en forfatter som våger å forutsette både tålmodighet og vilje til å bli i teksten hos sin leser.
Han makter å skape et språk der historien tvinger seg fram, den finner alltid en bakvei, et språk som bukter og vrir på seg, bilder som legger seg over bilder, setninger som i sine forsøk på å fange alle muligheter, nærmest unndrar seg sin egen mening, refleksjoner og assosiasjoner som løser seg opp i et noe nær et ingenting eller biter seg sjøl i halen, slik hovedpersonen sjøl forsøker å unndra logikken i alle tegnene som truer med å ta styringen over hans eget ekteskap, kanskje i frykt for hva han sjøl kan være i stand til å gjøre.

Artistisk
De norske oversettelsene som har kommet de siste åra, Arne Worren har stått for flere av dem, kan tyde på at den spanske samtidslitteraturen er preget av artistisk og leken utprøving av romansjangerens muligheter. Mar’as' roman plasserer seg pent inn i denne tendensen, men uten at artisteriet blir til ren oppvisning. Han legger sine historier over hverandre og skaper et inntrykk av at man leser alle sidene i denne romanen samtidig, en leseropplevelse som tilsvarer Juans klaustrofobiske opplevelse av det maskuline livs taushet, en taushet som kan være like utslettende som kravet om at man til enhver tid skal si noe.
TERJE HOLTET LARSEN

© Dagbladet