Sjarm som svir

TEATER: Samuel Beckett: «Deilige dager». Nationaltheatret, Amfiscenen.

Alle som mener å ha tatt patent på ironien i forgårs og boltrer seg ubludt med det splitter nyeste nye, burde få fast studieplass på Amfiscenens første benker. Der spiller nå Kari Simonsen Samuel Becketts svarte klassiker «Deilige dager» med en sjarm som virkelig svir.

«Det er jo så mye å være glad for,» sier Winnie muntert, der hun sitter ubevegelig nedgravet i sandhaugen som etter hvert vokser henne over hodet.

Skjulte lag
Og det har hun helt rett i. Kari Simonsen har endelig fått en tekst og en rolle å bite i. En mastodont av en tekst og en rolle med like mange skjulte lag som den digre sandhaugen hun sitter i. Og som den ukuelige Winnie lar hun seg ikke forferde, men tar i bruk all sin sjarm, sin situasjonshumor, sin lette, lekende replikkunst, sin revy-presisjon og ikke minst sin ynde. Mot all fornuft holder Simonsen livet fra livet og sin ynkelige ektemann, virkningsfullt spilt av Per Christensen, helt på plass.

Tragikomisk
Det er vittig, underholdende, ja, helt strålende svært lenge. Stykket er så å si blottet for konfrontasjoner og ytre handling. Det er de dramatiske mulighetene i det ene, fastlåste mennesket Beckett utforsker, og det gjør han helt til bunns. For i bunnen ligger den svarteste pessimisme, som gjør Winnie i «Deilige dager» til en av de største tragikomiske skikkelser som finnes. En tapper heltinne og en virkelighetsvegrende klovn.
Scenografen Lubos Hruza har laget et goldt månelandskap rundt Simonsens kjempende Winnie. Det er ikke nok til at det for eksempel iser av savn. Heller ikke instruktørens mørkeromsarbeid er grundig nok til at denne Winnie stiger ensom fram i helfigur til slutt. Underveis lager Kari Simonsen et fascinerende portrett på mørk bakgrunn, men ennå uten å stole fullt og fast på tragedien.
ANNETTE MÜRER

© Dagbladet