Forvirret

Hølmebakk Evelid, Morten : «Den store varmen»

Gyldendal 173 s. Kr 218

Debutant Morten Hølmebakk Evelid vil atskillig mer enn han makter å gjennomføre i «Den store varmen», ja, hovedproblemet ser nettopp ut til å være at han vil for mye.

For mange disparate elementer blir trukket inn, og romanen som helhet etterlater et forvirrende inntrykk.
Det er ingenting i veien for at satire, fantastikk og realistisk miljøskildring kan inngå i en heldig kombinasjon der et aktverdig moralsk budskap trer fram. Innenfor de samme rammene kan man også, med heldig resultat, velge et barn som jeg-forteller og la den språklige framstillingen preges av dette. Hos Evelid blir det imidlertid en for stor munnfull.

Talent
Dermed er det ikke sagt at «Den store varmen» i ett og alt er mislykket. Tvert imot vitner den om betydelige fortellertalenter, en livlig fantasi, og ikke minst en betydelig evne til å sette seg inn i en liten jentunges erfaringer med tap og sorg, som forfatteren framstiller på en uvanlig og original måte. Som skildring fra et pietistisk indremisjonsmiljø på Sørlandet skiller også romanen seg ut fra det store gross.
Line heter den ti år gamle fortelleren i «Den store varmen». Hennes far er omkommet på sjøen, og hun bor sammen med moren, broren og sine to besteforeldre. Ved handlingens begynnelse blir moren lagt inn på sykehus, og Line blir hurtig klar over at hun kan komme til å miste henne. Line reagerer på dette med å flykte inn i en fantasiverden og skape seg en fantasifigur som hun tror kan hjelpe henne med å redde moren. Denne verdenen utgjør en viktig del av handlingens univers.
Den kolliderer imidlertid med den sterkt religiøse bestefarens verden. Teksten avslører ikke bare hvor uegnet og uvillig han er til å sette seg inn i datterdatterens fantasiverden, men også hvor lite flink han er til å takle hennes sorgreaksjoner.
At bestefaren bærer på en hemmelighet som også har noe med Lines mor å gjøre, blir tidlig klart både for jeg-personen og for oss lesere. Denne hemmeligheten blir avslørt til slutt og kommer bakpå Line, om enn i mindre grad på oss lesere.
Boka gir inntrykk av at forfatteren ikke helt har bestemt seg for hvilket bein han skal stå på. Hvis han finner ut av det, kan vi forvente oss et bedre resultat i neste omgang. Fabuleringsevnen er det nemlig ingenting i veien med.
ØYSTEIN ROTTEM

© Dagbladet