Sterke stemmer

TEATER Heinrich von Kleist: «Amasonedronningen» og Hugo Claus: «Fristelsen» og Tennessee Williams: «Glassmenasjeriet» Rogaland Teater

STAVANGER (Dagbladet): Mens andre teatre satser på reinspikka moro før jul, byr Rogaland Teater på et utfordrende og seriøst høstrepertoar. Helgas tre premierer på tre ulike scener - «Amasonedronningen», «Fristelsen» og «Glassmenasjeriet» - har alle jevnt brukbar kvalitet. Tross skarpe forskjeller er fellesnevneren i repertoaret sterke menneskestemmer og et humanistisk budskap rakt igjennom stykkenes elendighetsskildringer.

Dristigst - kunstnerisk og publikumsmessig - er satsningen på Heinrich von Kleists (1777-1811) lite spilte 200 år gamle kjærlighetstragedie «Pentesileia», eller «Amasonedronningen», iscenesatt av den begavede og «postmoderne ekspressive» danske regissøren Henrik Sartou. Visuelt sett har Sartou og scenograf Jesper Corneliussen gitt «Amasonedronningen» en frapperende innpakning. Ypperlige bilder av snauklipte amasoner (krigersk kvinnesamfunn) i kamp mot grekerne under trojanerkrigen følger hverandre fulle av tåke og fascinasjon, moderne krigskulisser og små aluminiumskofferter med krigernes private drømmer.
Uklar
Men teatralt klarer verken Sartou eller ensemblet å løfte denne Romeo og Julie-historien helt fram som et velanrettet drama. Kjærligheten, krigen og kjønnskampen mellom amasonedronningen Pentesileia, «halvt furie, halvt gratie», og grekeren Akilles blir sjelden annet enn uklare postulater. Selv om både Camilla Strøm Henriksen og Anders Dale jobber solid i hovedrollene og skaper en varm kjærlighetsstemning i den sentrale 15. scenen.

Klosettbekjennelse
Et hvitt vannklosett på scenen er det som møter en når man går ned til Rogaland Teaters minste intimscene, Kjellerteatret. På den tar søster Mechtild etter hvert plass. Hun er en gammel, smellfeit, så å si blind og ikke spesielt smukk nonne som har viet sitt liv til å tjene Herren, og som nå gjør opp status.
Håkan Hede har gjort en praktfull maskejobb. Gjennom den drøye timen monologen varer, skjærer det groteske, pløsete og arrete ansiktet som Marit Grønhaug har fått lagt på mot oss i salen. Det barokke, avskyelige og vemmelige er et sentralt poeng som kontrast til gudstroen i denne monologen.
Som i Hugo Claus' store roman «Belgias sorg» utgjør klosterliv, groteske og suggestive scener viktige elementer i monologen. «Fristelsen» her er fristelsene til å gjøre andre ting enn å tjene Ham, og fristelsen til ikke å bekjempe middelmådigheten som søster Mechtild opplever rundt seg. Marit Grønhaug og regissør Eirik Stubø har hatt heldig lag med en metaforrik monolog, selv om stoffet kunne vært glattet litt mer ut.

Stram regi
Mange holder Tennessee Williams (1911-1983) debutarbeid fra 1944, det stillferdige og samtidig brutale psykologiske familiedramaet «Glassmenasjeriet», for å være et av teaterhistoriens ømmeste og mest vemodige stykker. De vil neppe bli skuffet når de ser Alexandra Myskovas stringente, tydelige og gjennomført realistiske iscenesettelse på Intimscenen.
Med følsomhet og sordin bringer Erland Bakker som Tom Wingfield oss på erindringens vinger tilbake til St. Louis i depresjonstidas USA, og til det barndomshjemmet han rømte fra. Her hersker mora Amanda (Marit Østbye) over Tom og hans lettere funksjonshemmede søster Laura (Cecilie Mosli). Amanda, ifølge henne selv, en tidligere sørstatsskjønnhet med utallige kavalerer, ikke bare hersker, hun nærmest tyranniserer sine barn med sine spesielle krav til suksess, være seg yrkesmessig eller sosial. Amanda lever i en drøm, hun har aldri klart å tilpasse seg en ny virkelighet, og på samme måten har datteren Laura flyktet inn i sin drømmeverden av små glassfigurer. Tom er den eneste som klarer å flykte fra dette illusjonsspill av dagdrømmer og livsløgner.
I Katarzyna Kepinskas jerntrappscenografi spilles det solid teater mellom ensom lengsel og felles humor. Men Amandas karakter er vinglete og blass, tekststrykninger er muligens årsaken til at Marit Østbyes tolkning ikke blir helstøpt.

Bravur
Derimot gjennomføres den kjente samtalescenen mellom Laura og eplekjekke Jim O'Connor med bravur av Cecilie Mosli og Trond Espen Seim. Dette er scenen hvor virkeligheten skyller nådeløst inn i Lauras liv i form av en middagsgjest moren har tvunget Tom til å ta med seg hjem fra jobben.
I denne scenen får det vemodet og den sentimentaliteten som Myskova tidligere har vært irriterende gjerrig på, blomstre opp. Idet de to unge kneler foran levende lys, samles på sett og vis alle de tre premierene i Stavanger i ett erkjennelsespunkt: at teatret så ofte dreier seg om å vise oss at livet er en kamp om å overleve med verdigheten i behold.
HANS ROSSINÉ

© Dagbladet