Dag Kullerud forener på mesterlig vis litteraturhistorie, allmennhistorie, kirkehistorie og idéhistorie i sin Hans Nielsen Hauge-biografi.

Fremragende biografi

Kullerud, Dag: «Hans Nielsen Hauge - Mannen som vekket Norge»

Forum Aschehoug, 351 s. Kr 290

- Følg Jesus! Med disse ordene på leppene utåndet han. Hans Nielsen Hauge (1771-1824), en av norgeshistoriens mest bemerkelsesverdige personligheter, døde noen dager før sin 53-årsdag. Han hadde utrettet mirakler, denne Herrens tjener på jorden. Den ulærde bondesønnen fra Tune vekket Norge. I løpet av et snaut tiår, fra 1796 til 1804, skapte han et omfattende nettverk av livskraftige vennesamfunn rundt om i det ganske land.

Hvem var Hans Nielsen Hauge? Hva drev ham til å predike Guds ord i skrift og i tale? Hvorfor sluttet folk i tusentall opp om ham? Kullerud har foretatt dybdestudier i bokverdenen, ikke bare for å besvare disse, men også andre spørsmål. Hvorfor ble Hauge innfanget av lovens lange arm? Hva skjedde med ham etter at han ble satt fri? Med unntak fra et par måneder i 1809, var Hauge tukthusfange fra 1804 til 1813. Sine siste ti leveår tilbrakte han nærmest i indre eksil. I 1824, da Hauge døde, var predikanten for lengst forsvunnet ut av historien.
Hauge-biografien til Kullerud står på solide føtter. Den er basert på Hauges mange skrifter og utallige brev, tidligere Hauge-biografier, kirkehistoriske og allmennhistoriske verk. Men dermed ikke sagt at biografien er blitt en tørr teologisk avhandling. Kullerud er idéhistorisk orientert og dessuten brennende opptatt av Hauge. Resultatet er en engasjert og tankevekkende nytolkning.

Psykologisk portrett
Hvis det er noen episode fra Hauges liv som er kjent, så er det opplevelsen på marken 5. april 1796. Da åpenbarte Gud seg for Hauge og han ble omvendt. Denne begivenheten lå til grunn for feiringen av Hans Nielsen Hauges 200-årsjubileum tidligere i år. I likhet med tidligere Hauge-biografer vier Kullerud stor oppmerksomhet til omvendelsen. Men han betrakter den ikke som et «lynnedslag», slik det er vanlig.
Kullerud skildrer Hauges åndsopplevelse på bakgrunn av religiøse og sosiale forhold i Tune og datidas samfunn. Omvendelsen var også et opprør. Åndsopplevelsen blir den forløsende hendelsen i et personlig drama. Det vil være urettferdig å avsløre dramaets intrige her og nå. Uten å røpe for mye - den handler om hybris eller hovmot.
I Kulleruds fascinerende psykologiske portrett er hovmotet - og bekjempelsen av det - et leitmotiv. Det forklarer Hauges gjerning som vekkelsespredikant og forfatter, handelsmann og fabrikkgründer. Det forklarer også et stykke på vei hvorfor Hauge levde tilbaketrukket etter det lange tukthusoppholdet. «Hybris - et religiøst drama», er tittelen på det første hovedkapittelet. Kullerud gjør dette dramaet til biografiens sammenbindende element. Hauge-biografien blir derfor spennende lesning fra begynnelse til slutt.

Gudstro og opprør
I den psykologiske portrettegningen framstår en ny og lutret Hauge. Kullerud ødelegger det bildet av Hauge som indremisjonens teologer i årenes løp har utpenslet. Hauge var ingen svovelpredikant som ville ha regler som stemplet det ene og det andre som syndig. Isteden formante han mennesket til å leve som Guds barn. Predikanten fra Tune var heller ikke motstander av at kvinner skulle være religiøse ledere, snarere tvert imot. Hauge var tilhenger av likestilling før ordet var oppfunnet, påpeker Kullerud. De haugianske vennesamfunnene hadde flere kvinnelige ledere.
Her presenteres med andre ord en revisjonistisk versjon av Hauge. Den vil sikkert vekke debatt i teologiske kretser, ikke minst fordi Kullerud benytter Hauge til å argumentere for endringer i dagens kirkeliv.
Kullerud har gjort et viktig arbeid med å tilrettelegge mange av Hauges tekster i moderne språkdrakt. Tohundre år gamle bøker kan være vanskelig nok å lese. Lettere blir det ikke når forfatteren er en bondegutt uten opplæring i ortografi og rettskrivning.
I sin idéhistoriske og litterære tekstanalyse finner Kullerud at Hauge var sterkt influert av eldre pietistiske andaktsbøker, som betoner en subjektiv og individualistisk gudstro. Men Kullerud drøfter også Hauges religiøse tankeverden i lys av ortodoksi og opplysningstid. Selv om Hauge kritiserte den institusjonaliserte og kollektive kirkekristendommen, gikk han ikke inn for at stat og kirke skulle skille lag. I eneveldets tidsalder var det utenkelig.
Likevel må Hauges bevegelse betegnes som et opprør mot det bestående. Ikke minst var den det i øvrighetens øyne. Det var gudstroen som ga bevegelsen dens sosiale og politiske sprengkraft. Hauge sto overfor et dilemma. Skulle han følge statens lover eller Guds ord? Han valgte det siste.

Det skrevne ord
I den anledning kommer Kullerud med en høyst betimelig kritikk av dagens historikerlaug. Nyere framstillinger av norsk historie vier Hauge altfor liten oppmerksomhet. Hauge organiserte ikke bare en folkebevegelse og utallige forretningsforetak, blant annet innenfor bokproduksjon. Han brakte også bøker ut til vanlige folk. Det skrevne ord var selve drivkraften i Hauges religiøse vekkelse. Skriftene hans ble trykket i masseopplag. Før 1804 var det trykket omkring 200 000 eksemplarer. Det er utrolig, for befolkningen den gang talte ikke mer enn 900 000.
Litteraturvitere får også på pukkelen av Kullerud. I sin jakt på skjønnlitteratur har de helt oversett den type bøker som Hauge skrev. Den religiøse litteraturen, som all annen sakprosa, er så å si ikkeeksisterende i den tradisjonelle litteraturhistorien.
Litteraturhistorie, allmennhistorie, kirkehistorie og idéhistorie er forent i den nye Hauge-biografien. Den er rett og slett engasjerende kulturhistorie. Kullerud levendegjør denne merkelige vekkelsespredikanten, hans mange venner og fiender. Tidsbilder og begivenheter manes fram. Vanskelige temaer og forskningsarbeider blir utlagt i et allment forståelig språk. Likevel er det på sin plass med en liten innvending. Her og der, heldigvis ikke ofte, sjeneres leseren av at forfatteren ikke har slipt nok på formuleringene sine.
Hauge-biografien er en bok som vekker ettertanke. - Hva er hovmot? Ifølge Kullerud er det et kjent begrep i dagens egoistiske og selvsentrerte kultur. Vi kunne ha ett og annet å lære av fortidas mennesker. Hauge visste hva hovmot var. Han fulgte Jesus og gjorde gode gjerninger i Guds skaperverk.
La meg legge til noe som kanskje ikke hører hjemme i en anmeldelse: Denne boka rørte meg.
BODIL STENSETH

© Dagbladet